- Vi skaper en verden der det ikke er rom for å være annerledes

Selv har Kristoffer Carlin aldri gått på folkehøgskole. Det siste året har han nesten gjort det likevel. Bak filmkameraet har han vært tett på datteren Emilie og hennes hverdag på Toneheim folkehøgskole. Dokumentaren «Vår datter Emilie» som kommer på NRK i høst viser følelsesmessige oppturer og nedturer gjennom et folkehøgskoleår. Alle forsterket av at Emilie er født med Downs syndrom.

– Emilie elsker musikk. Da vi gjennom andre foreldre til barn med utviklingshemninger ble oppmerksom på tilbudet som finnes på folkehøgskoler, var det derfor naturlig å lete etter musikklinjer. Vi ble begeistret for mulighetene på Toneheim. Her har de ingen egen tilrettelagt linje, men inkluderer alle i musikkundervisningen på skolen, sier Carlin.

Toneheim folkehøgskole er en ren musikkskole. Blant elevene er det høye ambisjoner om musikkarrierer. Lærerne er blant de dyktigste i landet, og for mange dedikerte elever fungerer året som en inngangsport til musikkhøgskoler og konservatorier. Midt mellom spirende musikktalenter var det i skoleåret 2017/18 også rom for Emilie og fire andre elever med spesielle behov.

– Rektor Jon Krognes mener at elevene som skal ut og spille i elite-orkestrene har mye å lære av å være sammen med mennesker som har et ekstra behov. En musikers viktigste egenskap er nemlig ikke å spille, men å lytte. «Hundre individualister blir ikke et orkester», sier han. Toneheims tilbud til elever som Emilie er derfor ikke opprettet for å være snill, men fordi de mener denne gruppen tilfører elevmiljøet noe viktig, sier Carlin.

 Les mer om Toneheim folkehøgskole

Ressursen Emilie

På Toneheim ble Carlin for første gang møtt med omtale av Emilie som en ressurs. En viktig brikke i helheten.

– Ungdommene på Toneheim bar preg av at de var vokst opp i et samfunn uten mangfold. I starten merket jeg hvor usikre de var i møter med Emilie. De var redde for å si noe feil, redde for å såre henne, redde for å krenke henne eller gjøre noe feil i møte med henne. Derfor holdt mange seg på avstand, forklarer Carlin.

– Etter hvert lærte de seg at det er lov å le når noe er rart. Også når det er Emilie som gjør det.

Foto: Nina Viola Sundstedt

I løpet av noen uker endret nemlig mye seg. Folkehøgskolehverdagen gjør det vanskelig å ikke bli kjent. På Toneheim bor elevene i små hytter med 6-7 sengeplasser. Emilie ble en naturlig del av sitt internat.

– Det at Emilie viste så enorm glede over å spille og framføre musikk, skapte fantastisk stemning blant medelevene, selv om hun ikke er like «flink» som dem. De så en som turte å vise hvem hun var. Det var enormt forløsende for hennes medelever, og ga dem mot til å krype ut av skallet og vise mer av hvem de var, sier Carlin.

Les også: – Folkehøgskolen har betydd mye. For første gang ble Mari inkludert i et ungdomsmiljø

En gave

For Emilie var det også mye læring i det å bo sammen med mange ungdommer, og bli behandlet som alle andre. Hun måtte ta ansvar, og fikk mye å strekke seg etter for å delta sosialt. Ikke minst møtte hun motstand. De andre elevene sa klart ifra når noe ikke var greit.

– På mange måter ga Emilie og de fire andre med sammensatte lærevansker resten av elevflokken en stor gave. På hytta omtalte de andre henne som en samlende kraft. Noe av gullet i folkehøgskolen ligger i at man bor så tett på hverandre. Det er umulig å skjule hvem du er i ni måneder. Emilie var med på å booste denne opplevelsen for mange. Hun lærte medelevene sine at det ikke er noe vits i å late som man er perfekt. Emilie viser sårbarhet. Hun viser når hun er usikker, gråter når hun er lei seg, raser når hun er forbanna, og ler høyt og upassende når hun syns noe er morsomt, sier Carlin.

Foto: Motlys

Les også medelev Maia om Emilie: – Vårt vennskap er helt vanlig

Forstørrelsesglass på folkehøgskoleåret

Filmen har allerede vært vist på reunion for kullet Emilie gikk sammen med på Toneheim. Flere av elevene kom bort til Carlin etterpå og fortalte hvordan de kjente seg igjen i henne. Den samme redselen hun hadde før skolestart følte de også på. Forskjellen var bare at Emilie viste det. Hun gråt åpenlyst. De andre skjulte følelsene inni seg.

– På mange måter er filmen et forstørrelsesglass på hele folkehøgskoleåret: den emosjonelle berg-og-dalbanen, alle sinnsstemningene, den enorme personlige utviklingen et slikt år bringer med seg – for de alle fleste. Emilie har følelsene utenpå kroppen, og det gjør henne til en drøm av en hovedperson i en film. Det er lett å følge hennes emosjonelle reise. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i hennes opplevelse av folkehøgskolen, sier Carlin.

Foto: Nina Viola Sundstedt

Den opprinnelige tittelen på filmen var «mysteriet Emilie», men underveis i produksjonen fant Carlin ut at tittelen måtte endres. Det ble tydelig for ham at filmen ikke ville handle om at Emilie er annerledes, men at hun lik «oss andre». Emilie har, som alle mennesker, noe ved seg som er unikt.  I og med at hun viser innsiden på utsiden er det enkelt å få øye på det unike ved henne.

– Emilie prøver ikke å skjule hvem hun er, og hun klarer ikke passe inn. Nettopp fordi hun så tydelig viser de sidene av selv som er menneskelige, fremstår hun som en vi alle kan kjenne oss igjen i, sier Carlin.

– Jeg tror vi alle har en lengsel etter å være mer i kontakt med flere sider av oss selv, og vise hvem vi er. Det er Emilies superkraft!

På lik linje med andre elever opplevde også Emilie stor utvikling gjennom året på Toneheim. Hun ble mer sosial, musikkfaglig sterkere – og fikk mye mer selvtillit. Akkurat det samme utbyttet andre elever fremhever.

Foto: Motlys

Trangt samfunn

Filmen «Vår datter Emilie» er likevel mer enn et blikk inn i et folkehøgskoleår.

– Det viktigste for meg å vise er at mennesker som Emilie har mye å bidra med. De er viktige å inkludere, ikke bare for at de skal få delta, men for vår del. Vi såkalt normale er i ferd med å bli kvalt av vår egen snevre normalitet, og få et gørrkjedelig og trangt individfokusert prestasjonssamfunn. En hel ungdomsgenerasjon føler seg mislykket. De har et enormt press på prestasjon, og skammer seg over kropp og egne ferdigheter. Det er et hardkjør, og det blir bare verre og verre, sier Carlin.

– Derfor er det krise for oss å ikke inkludere de som er annerledes. Vi er i ferd med å skape en så trang verden at det til slutt ikke er plass til noen av oss.

Skal trenden snus må man tenke helt annerledes enn i debatten om fosterdiagnostikk, mener Carlin.

– Jeg forstår godt at folk synes det er skummelt å sette et barn til verden med kromosomfeil, når de får så klare signaler på at barnet vil være en belastning for omgivelsene og samfunnet. Samfunnet bør gi støtte og hjelp til de som ønsker å beholde barnet sitt. Det blir også helt selvfølgelig dersom vi fokuserer på mennesker som er annerledes som en viktig ressurs, som bidragsytere, framfor mennesker som er til overs, sier han.

Han omtaler det de gjør på Toneheim som unikt. I praksis blir Emilie og andre som henne oppbevart i egne boliger og arbeidsplasser. De skjermes for oss, og vi skjermes for dem. Det gir verken oss eller dem utvikling.

– Gjør som Toneheim. Skap rom og arbeidsplasser blant folk, i skoler, omsorgstjenester, i kunst- og kulturliv og næringsliv. Emilie med sitt sakte tempo og sterke tilstedeværelse, kunne vært en ressurs på et eldrehjem, eller skapt trivsel på en kafé. Det vil gjøre vår verden rausere og hyggeligere, og enklere å være menneske i, sier han.

Kristoffer og Emilie. Foto: Nina Viola Sundstedt

Se filmen

Filmen vises på kinoer i enkelte byer i slutten av Oktober, før den sendes på NRK. I Oslo blir det etter visningen 18.oktober paneldebatt om likestilling og inkludering. I panelet sitter blant annet kulturminister Trine Skei Grande og Jon Krognes, rektor på Toneheim folkehøgskole. 

Kristoffer Carlin har allerede avtalt filmvisning og samtale på flere folkehøgskoler. Ønsker din skole besøk er det bare å ta kontakt!