Venner for livet?

– Folkehøgskole er en så unik opplevelse i seg selv, at det nesten er uunngåelig som tema i en roman. Denne gangen måtte det bare komme, smiler Gunn Marit Nisja.

Hennes fjerde roman «Etter oss» følger fire damer venninner førti år etter folkehøgskoleåret hvor de lovet å være venner for livet. Året har kanskje formet dem mer enn de vil innse.

– En folkehøgskole er en perfekt scene å spille ut en historie på. Man går inn i en boble, og blir i en verden der nesten bare folkehøgskolen betyr noe. Det forsterker følelser og opplevelsen av alt som skjer, sier Nisja.

Selv gikk hun på Molde folkehøgskole i 1996/97, og kan skrive under på hvor mye et slikt år kan bety for veien videre.

– Jeg kommer fra et lite sted på Nordmøre, og har alltid vært kreativ. Som liten elsket jeg å lese, skrive, tegne og male. Men hvilke framtidsutsikter ga det? Hjemme hos oss var det ikke noe alternativ med et kreativt yrke, jeg måtte «bli noe». Lærer var det som virket mest naturlig. Jeg så derfor på folkehøgskolen som den ene muligheten til å få mitt år. Gjøre det jeg ville, før jeg skulle velge mer fornuftig, sier Nisja.

For Gunn Marit Nisja fikk året på Molde folkehøgskole stor betydning. Nå har hun skrevet en roman som handler om folkehøgskole, vennskap og livsvalg.

Se alle linjer på folkehøgskole med skriveverksted/forfatter

Venner for livet

Året på tegnelinja i Molde skulle få stor betydning. Nisja reiste til folkehøgskolen sammen med en yngre venninne, men kjente ingen andre. Etter en oppvekst preget av mobbing og usikkerhet ble det som å komme til en ny verden.

– Jeg opplevde å bli tatt imot på en ny måte på folkehøgskolen. Her valgte folk å være venn med meg, helt frivillig. Opplevelsen av å være bra nok endret også mitt syn på meg selv, sier hun.

Over 20 år senere har hun fremdeles kontakt med mange av vennene fra året i Molde. Flere av dem nesten ukentlig.

– Venner jeg kom tett på i løpet av folkehøgskolen har nærmest blitt en integrert del av personligheten min. I tenårene er du fremdeles formbar, derfor blir også vennskapene så sterke. På folkehøgskolen bor man tett, og man deler store opplevelser. De aller fleste oppdager noe som får betydning for veien videre, enten det er en kjæreste, karrierevalg eller synet på deg selv. Det er klart det spiller en rolle hvem du deler dette med, sier hun.

Arbeidet med den nye romanen har også vekket til live mange glemte historier fra folkehøgskoleåret. Minnebok og bilder fikk frem alt det som lå mellom linjene. Intriger, krangler og ubehagelige situasjoner.

– Det er rart hvordan det bare er de gode minnene som sitter igjen, de man har valgt å huske. For et folkehøgskoleår får frem hele følelsesregisteret. Det er ikke alle opplevelser som er like gode, noe er også tøft. Helheten gir deg likevel både erfaring og ballast du vil ha nytte av senere i livet.

– Jeg ville aldri vært foruten hele folkehøgskoleopplevelsen!

Arbeidet med den nye romanen har vekket til live mange minner fra folkehøgskoleåret. Både gode og dårlige. Et folkehøgskoleår får fram hele følelsesregisteret.

Les også: Skoleåret som forandrer

Avgjørende livsvalg

Egne erfaringer er naturligvis også en del av romanen, selv om Nisja understreker at venninnehistoriene i fortellingen ikke er hennes. Hovedpersonen slites mellom å slå seg til ro med at «ting har blitt som de har blitt», eller undersøke hvilke muligheter som ligger i «hva hvis…». Selv visste Nisja tidlig hvilken vei hun helst ville gå. Likevel reiste hun fra folkehøgskolen til lærerutdanning i Nord-Trøndelag, nokså motvillig. Etter tre år hoppet hun av.

– Jeg visste hele tiden at valget var feil. Året på folkehøgskolen hadde forsterket egne kreative interesser. Nå lå jeg innelåst på hybelen min, gråt og leste bøker. Det gikk ikke lenger, sier hun.

Nisja reiste hjem og startet videregående på nytt. Etter fullført fagbrev som kokk og arbeidsår i restaurantbransjen, flytter hun sørover til jobb på Blaafarveværket. I dag er hun avdelingsleder for kunstutstillingene her. Travle sommermåneder og roligere vintre er perfekt kombinasjon for en forfatter.

– Det er ikke alltid så fornuftig å velge fornuftig. Jeg fikk mye mer ut av folkehøgskolen enn av årene på lærerskolen, sier Nisja.

Som avdelingsleder for 24 sommeransatte møter hun stadig nye studenter, og havner raskt i en rådgiverrolle. Hennes tips er alltid: kjenn etter hva du vil. Det er ikke nødvendigvis alltid det første man gjør i en valgsituasjon.

Romanen «Etter oss» er fortellingen om fire damer som finner tilbake til hverandre førti år etter folkehøgskolen. Hva har de nå til felles, og hvor godt kjenner de hverandre så lenge etter året de kom så nær hverandre?

Les også: – Det er lett å velge feil studier. For meg ble folkehøgskoleåret avgjørende

Stor grad av gjenkjennelse

På lanseringsturné for den nye boka har Nisja hørt mange folkehøgskolefortellinger fra ivrige lesere. De har alle noe til felles, og kjenner seg igjen i mye av det hun skriver.

– På arrangementene vi har hatt har det nærmest blitt noe hemmeligklubb-aktig over det hele. De som ikke har gått på folkehøgskole blir litt utenfor, og forstår ikke helt hva vi andre deler, sier hun.

Å fremkalle den følelsen har også vært noe av hensikten med romanen. Navnet på folkehøgskole er oppdiktet, slik at flere kan knytte historien til egne opplevelser. Selv om en del av handlingen foregår på 60-tallet, mener Nisja at miljøet på en folkehøgskole er ganske universelt.

– Det som ikke endrer seg over tid er at vi er mennesker. Mange av de mellommenneskelige opplevelsene er derfor akkurat de samme da som nå, sier hun.

Selv har hun tatt opp igjen kontakten med noen medelever fra Molde folkehøgskole underveis i skriveprosessen. Det forundrer henne hvor godt de tilsynelatende kjenner hverandre, selv om det har vært år uten kontakt. Hun tror mye handler om at mye av personligheten ble formet i løpet av ni intensive måneder.

– På turnéen min har jeg utfordret alle tilhørere om å bli med på et sosialt eksperiment. Vi har alle en venninne eller venn som vi ofte tenker på at vi skulle tatt opp igjen kontakten med, sendt en melding eller tatt en telefon. Ofte lander vi på at vi synes den andre skal ta det første skrittet, eller at vi gjør det en annen dag det passer bedre. Hva hvis vi alle sender den meldingen i dag. Har du noe å tape på det? Vi må ikke alltid vente på noen andres initiativ. Hvem vet hva vi ellers går glipp av…