Til nye nervøse folkehøyskoleelever

Vi må tørre å vise det som er laget av hardt materie. Det handler ikke om å hele tiden prate om det som er kjipt, men om hvordan vi bærer oss selv. Hvordan vi forteller vår egen historie.

Hvem er du? Det tror jeg du lærer i møte med folk.

Vi mennesker speiles i hverandre når tanker vises gjennom kontakt. Med det mener jeg ikke bare alt som blir snakket om, men også det som det ties stille om. Du er alt du gjør og ikke gjør. Du er ditt nærvær og fravær.

Jeg har gått på folkehøgskole i to år, og jeg prøver fremdeles å skjønne hvorfor det var så viktig. Som stipendiat det andre året måtte jeg minne meg selv om tiden som elev. Det som virkelig toppet førsteåret mitt var ikke nødvendigvis idyllisk utsikt, spennende studietur eller festlige lørdagskvelder.

Det jeg savner er nærkontakten. Alle menneskene jeg stod nær.

Så nær at det ikke gikk an å ha en dårlig dag uten å bli konfrontert med det. Fordi når man bor så tett på hverandre, så er det ikke til å unngå å bli lagt merke til. Da er det fint med noen nære. De som slipper inn. Jeg er så heldig at jeg alltid fikk sykebesøk og trøst når jeg trengte det. Venner som ikke alltid var enige eller forstod, men allikevel ga meg svar og støtten jeg trengte. Jeg fikk oppleve at jeg ikke er alene om det som foregår inni meg. At det jeg føler på, utspiller seg ikke bare i mitt eget hode. Det har konsekvenser for de rundt meg også.

Det er så lett å føle seg overeksponert og å ville skjule seg. Å tviholde på disse glassbitene som holder på å løsne, så hardt at du skjærer deg på dem uten at du vet det. Du går glipp av blodsølet. Det drypper etter deg.

Om en er litt ekstra oppmerksom så ser man raskest de som oppfører seg som om ingenting er  galt. De som snakker høyest om det gøye som skjer for å unngå å måtte prate om det som er teit. Det er en forskjell på å komme seg gjennom noe og å late som om det ikke finnes. For da vokser det. Sprekkene strekker seg…

Det var ikke når elevkveldene var på topp, eller når onsdagskaféen briljerte med bakekunst at jeg skjønte hvorfor jeg valgte å være enda et år på skolen. Det var heller når jeg så den samme dokumentaren jeg så for akkurat ett år siden igjen – men med nye mennesker – at jeg innså noe viktig.

Vi er jo ikke her for det som skjer rundt oss. Vi er her for det i oss selv og i hverandre.

Det skjer noe i deg og meg. På samme tid. Det er verdt å utforske og lære av. Det er da de mest utenkelige opplevelsene og viktigste fellesskapene blir til. Det er den aller største lærdommen jeg har fått av disse årene. Jeg fortsetter hele tiden å lære av det på nytt og på nytt i ettertid.

På folkehøgskole opplever mange å få en ny sjanse ved å kunne være akkurat den de vil være.

Ny plass, nye folk, en ny deg.

Å rydde vekk den «gamle deg» er tungt å gjøre alene. Tenk hvis du gir deg selv en ekte sjanse til å gi slipp? Slipp noen inn. Jeg tror vi blir bedre når vi deler av oss selv med flere.

Å være et godt menneske handler ikke om å ha alle disse fine tankene i hodet sitt hele tiden, men kanskje om å fortsette å la andre komme inn på deg. Å tørre å røre i det. Tørre å gi litt vekk. Kanskje til fordel for noe bedre, noe du trenger andre mennesker til for å vedlikeholde. Vi kan hjelpe ved å redde hverandre litt. Og ja, jeg bruker ordet å tørre, fordi jeg tror å leve sammen er litt skummelt. Det er da man kan lære å stå både i det vonde og det gode – med hverandre.

Fordi vi trenger å bruke hverandre som speil. Alle trenger noen som reagerer, som spør og setter pris på seg. Da er det enklere å igjen skinne på andre. Å spre det gode lyset.

Til deg som skal begynne på folkehøgskole; Vær så snill å pass på deg selv! ikke heng alene i mørket. Kom deg ut. Se andre og la deg selv bli sett for den du er.

Alle bildene er tatt av våre elever og hentet fra folkehøgskolenes instagramkonto