Mammas siste vilje

– Vi hadde et veldig nært forhold, mamma og jeg. Hun var min bauta, min klippe. Det var egentlig ikke snakk om at hun kunne dø …

Sara Wennes fyller 21 år på nyåret. Da hun var 15 år fikk moren en alvorlig kreftdiagnose. I 5 år kjempet Grete Wennes for et liv hun hadde veldig kjært. For Wennesdamene gir seg ikke så lett!

-Døden snakket vi ikke om. Vi gav livet vår oppmerksomhet, forteller Sara om årene da mamma var syk. Foto: Tone Minerva Grenness

De levde livet hver dag, familien Wennes. Mamma Grete, Sara, stefar og lillesøster Selma. Og bestemor Mimmi fra Levanger. Som i følge sin datterdatter har opplevd så mye tungt i livet sitt, men likevel har en livskraft og positivitet som er enestående. Sara har to store forbilder i mor og mormor. Hun merker at den samme styrken ligger i henne. Folkehøgskolen hjalp henne å finne den når livet var som mørkest.

-Jeg var skilsmissebarn og veldig knyttet til mamma. Jeg bodde fast hos henne, og hun sto meg aller nærmest. Dessuten var hun universets råeste dame!

Sara forteller om en mamma som alltid var til stede for henne, selv om hun også prioriterte karrièren. Grete Wennes kom fra enkle kår, men ble professor i musikkledelse og jobbet for daværende HIST i Trondheim. Mens hun var syk fikk hun stilling som prodekan ved NTNU. I tillegg var hun styremedlem i Kreftforeningen og styreleder for Trondheim Jazzfestival. Grete jobbet full tid i nesten hele sykdomsperioden. Først mot slutten måtte hun ned i prosent. Da gikk Sara på videregående. Og selv om moren var alvorlig syk, så fikk datteren en god artium. For er det en ting Sara har lært av moren sin så er det at hardt arbeid lønner seg. Og dessuten sa moren alltid: – Æ tar det her.

Mamma vant så jævlig! Mamma tar det. Hun skal ikke dø. 

-Kreften tok ikke over og definerte ikke hu som menneske, sier Sara på klingende trøndersk – i spedd en dose engelske gloser og andre kraftuttrykk. – For mamma var det mental medisin å jobbe så lenge hun kunne.

I dine fotspor

Det var et bilde på Instagram som førte til dette intervjuet. Noen hadde sendt inn en tekst til Norske hemmeligheter.

Noen medelever trodde det var Sara som hadde sendt inn teksten, og raskt førte det oss til dette bildet:

Mor Grete gikk på Toneheim folkehøgskole når hun var ung. Det beskrev hun alltid som det beste året i sitt liv. Grete spilte klarinett og så for seg et liv som musiker, men en scenebetennelse stoppet den planen. Likevel var året på Toneheim definerende – både fordi hun fortsatte med musikken på et teoretisk plan – og at hun fikk venner som ble hos henne til siste stund. Gretes romkamerat ble bestevenninne og fikk ei datter samtidig med henne. Sara forteller at døtrene har nær kontakt, og at også hun gikk på folkehøgskole (Bømlo).

-Folkehøgskolen skaper så mye på bare det ene året!

Sara søkte tidlig flere folkehøgskoler. Det var tre kriterier som moren hadde satt for henne: 1.Det skulle være en stor skole. 2.Det skulle være en breddeskole med ulike linjer. 3.Den skulle være frilynt. 

Valget falt på vokallinjen på Follo folkehøgskole. Wennesklanen er musikalske, så det var naturlig for Sara å se om musikken også skulle bli hennes levevei.

Mamma skal ikke dø

Sara forteller uten omsvøp at hun ikke på noe tidspunkt trodde at moren skulle dø.

-Min generasjon tenker at «we can do it» bare vi vil det sterkt nok. Hard work pays off.

-Mamma var også sånn. Hu fighta hele tiden.

-Det var en attitude som sa at «hvis jeg dør nå, så skjønner jeg ingenting»

Kanskje derfor levde Grete Wennes med en tung kreftdiagnose i over 5 år. Men så kom sommeren 2017.

Sara og mamma Grete sto hverandre veldig nære. De var hverandres klipper. Foto: Privat/Instagram/Sarawennes

Sara så at moren ble dårligere, men trodde aldri at utgangen skulle bli døden. Grete hadde allerede vært gjennom så mye – og reist seg. Hele 9 operasjoner og utallige kvelder på badegulvet i sterke smerter. Sara hadde sett henne på det aller verste. Hun trodde ikke det kunne bli verre. Moren reiste seg alltid.

-Døden snakket vi ikke om. Vi gav Livet oppmerksomhet i de årene. 

Mamma Grete ble lagt inn på lindrende avdeling på St. Olavs i juli 2017, men selv da ville ikke Sara innse at det gikk mot slutten. Selv da datteren hadde blitt morens klippe, skjønte hun ikke hvor det bar.  Sara ville ikke ha medlidenhet eller trøst. Folk forsto bare ikke hvilken livskraft moren var i besittelse av. Dette skulle hun klare. Som alt annet. Heia mamma!

Det ble en dyktig sykepleier som fikk jobben med å snakke med Sara. Hun fortalte at moren helt sikkert kom til å dø innen kort tid, at Grete allerede var på overtid. – Sara, dette skjer, sa Kari sykepleier. -Men hun puster jo ennå! Redd henne! hylte datteren. Alt brast i dette øyeblikket.

I ettertid er Sara glad for at det tok så lang tid før hun innså realismen i situasjonen. Hun angrer ikke et sekund på at hun var med moren helt til det siste med å fighte kreften. Sara var Gretes største fan. De var i kampen sammen.

Mammas siste vilje

Den siste tiden bodde Sara på sykehuset. Moren ville snakke med Sara om folkehøgskolen. – Det blir det ikke noe av, proklamerte datteren. Hun hadde lillesøster Selma hjemme. Sara så for seg at hun måtte opp i morens posisjon. Da tar Grete grep.

-Gi meg Pc’n din, sier moren. -Hvorfor det? spør datteren. -Bare gi meg den.

I morfinrus og hender som knapt klarer å finne tastaturet, gjør Grete en manøver på datterens PC. Når Sara får den tilbake har moren satt inn 100 000 kroner på datterens konto.

-De er til folkehøgskolen. Nå må du dra.

Grete Wennes ble 47 år 20. juni. Hun sovnet inn 18. juli 2017.

Når moren skjønte at datteren ikke trodde hun ville starte på folkehøgskolen, tok hun grep. Foto: Privat/Instagram/@sarawennes

Livet på Follo

Den korte måneden mellom morens død og den lange kjøreturen fra Trondheim til Vestby, ligger litt i tåken. Å begrave et menneske er konkret arbeid. Å planlegge et år på folkehøgskole det samme. Sara fikk ikke tid til å lande før hun sto på tunet til Follo folkehøgskole. Hun gikk på autopilot, var apatisk og uten en eneste forventning  til folkehøgskolen.

-Jeg tror mamma tenkte at jeg trengte å dette i armene på noen. At hvis jeg ikke hadde starta på folkehøgskolen, så hadde jeg muret meg inne i huset vårt med gardinene lukka. Jeg hadde ikke orket å gå ut blant folk. Hadde ikke orket all medlidenheten. Hadde blitt deppa, falt sammen. Mamma skjønte at skulle jeg komme meg på beina, måtte jeg ut av hennes sykdom.

Derfor bestemte Sara seg raskt for å gå all in på Follo. Ganske få visste hva hun hadde vært gjennom. Hun kunne selv velge hvem som fikk vite, og i hvilket tempo.

-Jeg ville ikke være «triste-Sara», men tror mange visste hva jeg hadde gått gjennom. Sosiale medier, vet du.

Det var det sosiale på folkehøgskolen som reddet meg, forteller Sara. Foto: Privat / Sara Wennes

Det sosiale reddet meg

For Sara ble ikke linjen eller det faglige det viktigste med folkehøgskoleåret. Hun hadde valgt vokallinjen fordi da trengte hun bare ta med seg selv. – Jeg kunne sikkert tatt en jakt og fiske linje. Det spilte ikke så stor rolle. Fordi jeg kommer fra en familie med stor lidenskap for musikk, så ble det det. Men det er ikke musiker jeg skal bli, sier Sara. Hun snuser på psykologifaget og tenker ellers at det må være sykt artig å være lærer på en folkehøgskole!

Sara gikk vokallinjen på Follo folkehøgskole. Foto: Privat / Sara Wennes

Det som ble viktig for Sara var folkehøgskolelivet – bobla. Folkene. En kar ble spesielt viktig for henne.

– Jeg fant min beste venn på Follo. Han kunne se på meg om jeg hadde det dårlig. Da dro han meg med på aktiviteter.

Sara forteller at det for henne ofte er bedre å fokusere på noe annet når sorgen kommer bølgende. Å snakke og snakke seg inn og ned er ikke nødvendigvis den beste medisinen for henne.

– Jeg fant min beste venn på Follo. Han kunne se på meg om jeg hadde det dårlig. Da dro han meg med på aktiviteter.

-På folkehøgskole er det så mange typer folk. Man finner alltid noen som er sine. Så det sosiale reddet meg.

Sara forteller at hun ikke var den eneste på skolen som hadde mistet noen, og at mens hun gikk der var det to elever som mistet en forelder. Begge dro hjem for en periode, men kom tilbake til skolen. Dette virvlet opp hennes egen historie, og førte til at hun fortalte om mamma i plenum. Men stort sett kunne hun være bare Sara. At enkelte netter var tunge i det stille mørket under dynen, legger hun ikke skjul på.

Man finner ut veldig mye om seg selv på alle nivåer på en folkehøgskole. Jeg fant ut at jeg er sterk. Akkurat som mamma og mormor. Tredje blad Wennesdame. Derfor tatoverte jeg en W på håndflaten på halvt-årsdagen for mammas bortgang. Som en evig påminnelse om hva jeg er laget av.

Ut i verden

Sara er både lik og ulik andre 20-åringer. Hva det ulike er kommer først til syne gjennom en lengre samtale. Hun virker eldre i hodet.

-Man vokser veldig fort opp når slike ting skjer i livet ditt som barn og ungdom. Man blir eldre veldig raskt.

Sara har fått et annet perspektiv på livet enn sine jevnaldrende. Hun ser større på ting. Der venner ofte henger seg opp i detaljer, lar hun småtingene fare. Hun har også bedre tid enn dem. Er ikke så redd for å haste livet framover og gjøre de «riktige» tingene.

-Jeg er ikke ferdig med å oppleve og utfordre. Derfor drar jeg i januar på ubestemt tid rundt i verden.

Sara har noen stolper på reisen. Noen mål involverer mennesker hun har truffet på folkehøgskolen. Først går reisen til India. Så Thailand der hun skal møte faren sin. Cape Town og Minnesota står også på ruta. Ellers er det litt lykke og fromme. Hun er ikke redd for å reise alene. Sara er ikke redd for noen verdens ting.

Det blir kanskje sånn når du allerede har opplevd det aller verste…

Sara tatoverte en W på hånden for å minne seg selv på hva hun er laget av. Foto: Privat / Instagram / Sara Wennes

Se innslag med Sara og Grete på NRK i forbindelse med Kreftforeningens innsamlingsaksjon