– Jeg har aldri vært lykkeligere enn det jeg har vært det året her

Da jeg gikk på barneskolen, i kanskje 3. klasse, spurte læreren elevene i klassen: «Hva vil dere bli når dere blir stor?».

Rundt meg svarte de andre elevene ting som «superstjerne», «sanger», «proff fotballspiller».

Også husker jeg at lille meg tenkte: «Det der er helt urealistisk, ingen av dere kommer til å klare å bli det».

Så da svarte jeg «geolog», fordi det var foreldrene mine og det var derfor den eneste «vanlige jobben» jeg visste om.

Jeg ville jo ikke bli geolog, jeg visste ikke hva det innebar bortsett fra noe med stein.

Grunnen til at jeg sa det var fordi jeg ikke turte å ha store drømmer, å håpe på å bli noe som var vanskelig å oppnå.

Jeg dømte de andre i klassen for at de hadde store drømmer, men egentlig dømte jeg meg selv for at jeg ikke klarte å drømme like stort.

Det rare er at jeg var en utrolig utadvendt og gal unge.

En jente som elsket å danse, å synge, å spille piano og lage show.

Jeg var full av liv og kreativitet, så hvorfor akkurat jeg ikke klarte å drømme stort, det vet jeg ikke svaret på.

Kanskje det var på grunn av noe jeg hadde blitt fortalt da jeg var yngre, eller kanskje på grunn av forventninger fra andre, spesielt fra foreldre.

Jeg var jo (og er jo), som mange andre, en som søkte etter anerkjennelse fra foreldrene sine.

Jeg husker på barneskolen var jeg ikke god på skolen, jeg var på det laveste nivået i nesten alle fagene.

Men i 7. klasse skjedde det noe, og plutselig fikk jeg gode resultater på blant annet matte- og naturfagsprøvene.

Jeg husker hvordan foreldrene mine reagerte når de skjønte at jeg faktisk var ganske smart, og jeg husker hvor stolt og ivrig jeg ble da.

Jeg tenkte at hvis jeg fortsetter å få gode resultater, kommer de til å bli utrolig imponert og stolt.

Når jeg begynte på ungdomskolen handlet derfor alt om å få de beste karakterene.

Hele fritiden gikk til skolearbeid, pianotimer og dansetimer.

Jeg hadde nesten ikke tid til å møte venner, og ting begynte å forandre seg.

Dans og piano, som jeg hadde elsket så høyt før, ga ikke den samme gleden.

Jeg følte meg utslitt av skole og de forventningene jeg hadde til meg selv.

Når jeg fikk gode resultater, ble jeg ikke fornøyd engang.

Det var bare så jeg kunne vise det bare fram og få et lite øyeblikk med anerkjennelse, også fortsatte jeg.

Når jeg skulle begynne på videregående var jeg så lei og sliten at jeg vurderte å begynne på kokkelinja på en skole lang borti gokk bare for å gjøre noe helt nytt.

Men, så ble jeg fortalt at hvis jeg ikke visste hva jeg ville, burde jeg ta realfag for å få mest muligheter til studie etterpå.

Da begynte kjøret på nytt, og denne gangen ble det enda verre.

Det var ikke ungdomsskole lenger, fagene var enda vanskeligere.

Jeg husker en dag før jeg hadde fysikkprøve, jeg hadde øvd og regna og lest i kanskje 13-14 timer og jeg besvimte og falt av stolen (måtte bare få slappet litt av hehe… ).

Jeg kan ikke si at jeg var lykkelig, ikke i det hele tatt.

Jeg var utslitt og følte at alt jeg gjorde var meningsløst.

Den lille utadvendte og gale jenta full av livsglede var helt borte.

Jeg husker en kveld, for kanskje litt under to år siden, jeg satt og så på film.

Hele livet mitt har jeg elsket film, det har alltid vekket så mange følelser og så masse inspirasjon hos meg.

Også satt jeg der og tenkte: «Tenk å være med å lage noe slikt, tenk å være skuespiller og få være med å lage filmer som får folk til å føle seg slik jeg gjør når jeg ser på film».

Plutselig fikk jeg en glødende følelse innvendig, en livsglede jeg ikke hadde kjent på på flere år.

Også tenkte jeg at jeg måtte jo bare prøve. Så jeg søkte litt rundt på nett, også kom jeg over en nettside som het «Romerike folkehøgskole».

Jeg leste litt, og skjønte at dette var noe for meg, så jeg søkte.

Noen uker etterpå hadde jeg en samtale med en lærer som jeg så veldig opp til.

Under samtalen spurte han meg: «Hva skal du gjøre etter videregående?».

Jeg svarte at jeg hadde søkt på teater på en folkehøgskole, jeg aldri hadde gjort noe skuespill eller teater før men jeg hadde så lyst til å prøve.

Da sa han: «Nei, det syns jeg ikke du skal gjøre. Vi trenger sånne realfagsfolk som deg, du kan ikke kaste bort karakterene dine på sånne greier.»

Først ble jeg utrolig lei meg og skuffet over det han sa, men så så jeg på det som et fint og lærerikt øyeblikk for meg.

Jeg følte jeg ble testet en siste gang av universet, enten kunne jeg la han bestemme over hva jeg skal gjøre med livet mitt, eller så kunne jeg for en gang skyld høre på det jeg hadde lyst til å gjøre.

Jeg kom inn på skolen, jeg takket ja, og jeg har aldri vært lykkeligere enn det jeg har vært dette året her