Folkehøgskolen gjorde det enklere for Julia Amelia å være seg selv

– Sommeren før jeg startet på folkehøgskolen sa jeg for første gang høyt at jeg var transperson, forteller Julia Amelia Bøhmer. Det skjedde på en sommerleir, før hun tok det opp i en samtale med psykologen sin. Prosessen med å komme dit hadde vært lang, etter en ungdomstid preget av mobbing og usikkerhet.

– Jeg har hele livet opplevd at jeg ikke får være meg selv. Leve ut mitt potensiale eller oppføre meg som jeg vil, sier hun.

To år tidligere kom hun ut som homofil, etter det hun omtaler som press fra samfunnet. Det ble feil på alle måter, men heller ikke enkelt å endre.

– Det som skremmer meg aller mest er at jeg aldri i livet har fått spørsmål om jeg føler meg som motsatt kjønn. Egentlig er det ordentlig irriterende. Folk sier det er så enkelt å stå frem, men det er det virkelig ikke, sier hun.

Julia Amelia takker medelever og ansatte på Bømlo folkehøgskule for all støtten det siste året.

Viktig valg

Samtalen med psykologen ble fin, og de drøftet ulike muligheter fremover. Det var under et halvt år til hun fylte 18. Psykologen rådet henne til å vente frem til det, slik at utredningsprosessen kunne starte hos DPS når hun ble myndig.

– Det var irriterende å måtte vente. Aller helst ville jeg jo gjøre noe med en gang, sier Julia Amelia.

Samtidig kjente hun på et behov for miljøskifte. Komme seg litt bort, og gjøre noe helt annet. Selv om bare førsteklasse på videregående var fullført, søkte hun folkehøgskole.

– Allerede en halvtime etter at søknaden var sendt fikk jeg svar om at jeg hadde kommet inn. Jeg tenkte det måtte være en ordentlig ålreit skole som svarte meg så fort. Dit ville jeg dra!

Valget hadde landet på Bømlo folkehøgskule og linja miljø og bærekraft. Skolestart var bare noen få dager unna.

– Jeg er interessert i klima og miljø, men har ikke så mange andre venner som er det samme. Det er vanskelig å være engasjert alene. Jeg gledet meg derfor til å møte andre elever med de samme interessene som meg, sier Julia Amelia.

Sammen med resten av klassen på Bømlo folkehøgskule var Julia Amelia på interrail gjennom Europa.

Les mer om Bømlo folkehøgskule

Navnebytte og støtte

Skolestart gikk fint, og Julia Amelia fant seg fort til rette på Bømlo. Selv om hun hadde et navn hun ikke var komfortabel med frem til januar, snakket hun med flere medelever om sin egen situasjon i løpet av høsten. Spesielt i klassen var det stor takhøyde og aksept.

– Jeg følte meg trygg på skolen og miljøet veldig fort. Samtidig hadde jeg jo hele tiden presentert meg med et annet navn. Selv om jeg ikke ser på meg selv som gutt, opplevdes det litt vanskelig å bare bytte om på det, forteller hun.
Nyttårsballet ble første test.

– Jeg tok på meg jumpsuit og smykker, i forsøk på å vise hvem jeg egentlig er. I løpet av kvelden fikk jeg ingen rare blikk. Det ville jeg helt klart fått på videregående, hvor jeg aldri turte være meg selv. Miljøet og aksepten er helt annerledes på en folkehøgskole!

I januar byttet hun navn og søkte om å bytte juridisk kjønn. Den dagen hun fikk godkjent navneendringen i Folkeregisteret snakket hun med læreren sin.

– Klassen hadde prosjektuke, og vi kunne jobbe med temaer vi selv hadde valgt. Fokuset mitt hadde vært på alt som skjedde med meg, og jeg hadde ikke kommet ordentlig i gang, forklarer Julia Amelia.

– «Nå gjør du akkurat det som er best for deg», sa lærer Kristine da jeg snakket med henne. På linja har vi nemlig også mye fokus på indre bærekraft. Du må ha det godt inni deg, for å kunne gjøre noe for miljøet.

Nyttårsballet var første gang Julia Amelia turte å kle seg akkurat som hun ville.

Les også: – Enklere å komme ut av skapet på folkehøgskole

– Jeg har det trygt nå

Julia Amelia satte seg ned og skrev et langt innlegg hun ville legge ut på Facebook. Et innlegg som fortalte hvem hun egentlig var, og hvordan hun hadde hatt det de siste årene. Teksten var fylt med både sinne, frustrasjon og vanskelige opplevelser.

– Det føltes deilig å skrive og sette ord på hvordan jeg hadde det, sier hun.

Teksten avrundes med: «Det er ikke lett å definere seg selv når du er i et miljø hvor du blir dratt ned. Nå er jeg på folkehøgskole hvor jeg trives veldig godt og har det trygt.»

Da teksten var ferdig gikk Julia Amelia inn til miljøarbeiderne på skolen. Hun var usikker på om det var ok å legge den ut.

«- Kjør på», var deres umiddelbare respons. Og de satt sammen med henne da hun publiserte meldingen.

– Jeg hadde aldri turt å gjøre dette uten folkehøgskolen! Med én gang fikk jeg mye støtte, både på Facebook og i virkeligheten, forteller hun.

Enkelte elever gikk gråtende ut av klasserommet da de leste teksten, og Julia Amelia fikk mange klemmer.

– Jeg forstod virkelig at jeg var et sted hvor folk bryr seg om hverandre.

Julia Amelia feiret bursdagen sin på studietur i Europa. Av klassen fikk hun penger til en tatovering hun lenge hadde ønsket seg. – Det er et godt minne, og sier mye om hvor inkluderende klassen har vært, sier hun.

Les også: – En folkehøgskolelærer ble avgjørende da jeg sto frem som lesbisk

Eget foredrag

3.mars holdt Julia Amelia «ord for dagen» for resten av skolen. Hun hadde nesten ikke sovet om natta, men var fast bestemt på å fortelle sin historie.

– Jeg hadde litt prestasjonsangst for å fortelle om mitt eget liv. Samtidig vet jeg at personlige historier treffer på en helt annen måte enn teori. Jeg ville beskrive for de andre hva det er å være transkvinne, sier Julia Amelia.

Responsen hun fikk etterpå gjorde inntrykk. Den første som ga henne en klem var rektor Magne.

– Det foredraget var faktisk det beste jeg noen gang har gjort. All ære til både rektor, lærere og medelever for at de er så støttende. Jeg kunne aldri gjort noe lignende på videregående, sier hun.

Noen dager senere kom beskjeden om at skolen måtte stenges på grunn av koronapandemien, og Julia Amelia reiste hjem til Kongsvinger. Overgangen var stor fra det trygge folkehøgskolemiljøet til en stille hybel.

– Heldigvis har jeg fått gode kontakter i et transmiljø på nettet nå, sier hun.

Sammen med andre elever på folkehøgskolen gikk Julia Amelia i tog 8.mars.

Julia Amelia venter på neste time hos DPS, og gruer seg til alt som ligger foran henne av kartlegging og utredning. Det kan ta lang tid før hun får starte med behandling gjennom NTBS – Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, og senere operasjoner. Likevel er hun fast bestemt på å fullføre prosessen som er startet. Hun gir det offentlige tilbudet en sjanse, før hun eventuelt vurderer å betale selv for privat behandling.

– Tør være meg selv

– Jeg har utviklet meg så mye dette siste året. Jeg har klart å finne meg selv, og blitt tryggere på hva jeg brenner for, sier hun.

Nylig har hun startet sin egen podcast – ærlig prat. Som tittelen sier vil hun dele ærlig om sitt liv og sine opplevelser. Her ligger det også en egen episode om folkehøgskoleåret.

– Det er mye som ikke er så enkelt med å være transperson. Folk vet ikke så mye, og forstår kanskje heller ikke alt. Forrige uke gikk jeg for eksempel inn i en klesbutikk, på jakt etter en vårjakke. Ekspeditøren tok meg automatisk med til gutteavdeling, hvor jeg måtte forklare at jeg lette etter noe mer feminint, sier Julia Amelia.

– Jeg skulle ønske jeg heller ble møtt med «hva ønsker du», heller enn antagelser om at det er gutteting.

Folkehøgskoleåret har også gjort henne tryggere på hva hun vil studere senere. Først skal hun fullføre videregående selv, så vil hun jobbe med ungdom.

– Jeg gleder meg til skolen starter! Nå er jeg trygg på hvem jeg er, og tør være meg selv. Jeg skal stå for det jeg mener, uten å tenke på hva andre mener om meg.