- Enklere å komme ut av skapet på folkehøgskole

– Jeg prøvde vel egentlig lenge å fortrenge at jeg var skeiv, forteller Nadia Johansen fra Fredrikstad.

– Det samme hadde jeg gjort i flere år, og det var derfor naturlig å fortsette på samme måten da jeg startet på Holtekilen folkehøgskole i 2010, sier hun.

I starten av året var det enkelt, det var likevel mye annet som skjedde. Men etter hvert som de ble en fast venninnegjeng hvor det naturlignok var en del prat om gutter, ble det verre.

– Jeg spilte med, og tror egentlig ikke noen la merke til at det aldri var jeg som delte slike historier, sier hun, og legger til at hun er en sosial og utadvendt person som snakker med mange.

– Fra klassen min på videregående var jeg jo vant til det samme. Hjemme i Fredrikstad var det bare en venninne jeg hadde snakket med dette om. For alle andre var det noe jeg holdt hemmelig, sier Nadia.

Les mer om Holtekilen folkehøgskole

Nadia fikk mange nye venner på folkehøgskolen, og syntes det var vanskelig å ikke være åpen om hvem hun egentlig var.

– Skulle sagt det før

På mange måter var likevel folkehøgskolen så forskjellig fra videregående, og Nadia kjente på at det var vanskeligere å ikke være seg selv. Elevene knyttet mye sterkere bånd seg imellom, og det kjentes feil å skulle holde egen legning skjult. Hun oppsøkte derfor en helsestasjon for homofile i Oslo.

– Jeg trengte rett og slett mer informasjon, og oppsøkte derfor denne helsestasjonen som ligger ved Sinsen, sier hun.

– Her var de veldig flinke, og jeg fikk time hos en lege jeg kunne stille mange spørsmål. Han ga meg også en utfordring: om du ikke klarer å fortelle dette til hele skolen, velg i alle fall ut én medelev som du kan snakke med, forteller Nadia.

– På det tidspunktet var vi halvveis ut i skoleåret, og jeg syntes utfordringen var vanskelig. Jeg slet jo med å være åpen om dette til andre jeg kjente, og ingen i familien min visste noe. Det ble derfor ikke til at jeg turte å ta den praten slik jeg sikkert skulle gjort, sier hun.

En uke før skoleslutt tok hun likevel mot til seg.

– Omtrent hele skolen var samlet på en fest. Jeg tok til side en av venninnene mine, og sa jeg måtte fortelle henne noe, sier Nadia.

Det ble en tårevåt samtale. Gledestårer fordi hun endelig turte å være ærlig.

– Det var vel omtrent 80 medelever der denne kvelden. Og da jeg først hadde sagt det én gang, ble det enklere å ta praten med flere, sier hun.

Snart visste hele skolen om det, og reaksjonene var udelt positive.

– Jeg har aldri følt meg så lettet som den uka som kom etterpå. Alle var veldig støttende, og samtidig glade på mine vegne for at jeg hadde turt å fortelle om det, sier Nadia.

Nadia hadde et fint år på Holtekilen folkehøgskole, som ligger på Stabekk like utenfor Oslo.

– Jeg ble en ny gutt etter folkehøgskolen

– Miljøet på folkehøgskolen er veldig åpent

– Mitt ønske er at andre i samme situasjon skal tørre å være åpne allerede fra første skoledag, sier Nadia.

– Ungdomstida er gjerne en fase hvor flere blir tryggere på seg selv og står frem som den de er, selv om det nok varierer en del akkurat når folk tar steget ut av skapet, sier hun.

Samtidig har hun tro på at rammene på folkehøgskolen kan gjøre det tryggere for mange å stå frem nettopp her.

– Idet du starter på en folkehøgskole er alle veldig åpne og kontaktsøkende. Man blir kjent på tvers av interesser, og folk er generelt mer imøtekommende enn i andre settinger, sier Nadia.

– I tillegg starter du gjerne på en skole hvor du ikke kjenner noen fra før. At andre ikke vet om bakgrunnen din gjør det også enklere å skulle være seg selv, legger hun til.

– Skal man først komme ut av skapet tror jeg folkehøgskolen er en av de beste arenaene som finnes. For min egen del hadde det aldri blitt det samme om jeg skulle gjort det på videregående, sier Nadia.

– Jeg fortalte det altså skolen før jeg snakket med familien min. Avslutningsdagen på Holtekilen var derfor veldig spesielt. Det var selvfølgelig trist å si hade til alle sammen, og det var trist å dra fra det miljøet hvor jeg endelig hadde blitt trygg på å være meg selv, sier hun.

– Mitt beste råd må derfor være å tenke på folkehøgskolen som et slags fristed hvor du kan være deg selv fullt og helt. Tør du ikke stå frem hjemme, kan du starte her. Det at ingen kjenner deg fra før gjør jo det hele enklere, sier Nadia.

– Mitt beste råd må være å tenke på folkehøgskolen som et slags fristed hvor du kan være deg selv fullt og helt, sier Nadia Johansen. Selv sto hun frem som lesbisk i løpet av sitt folkehøgskoleår.

– Du blir voksen på folkehøgskolen

– Fordommer handler om uvitenhet

– Jeg håper og tror at det har skjedd en del på årene etter at jeg sluttet på folkehøgskolen, sier Nadia, og viser til tydeligere fokus blant annet i media i det siste. Informasjonskampanjer, tv-serier eller enkeltpersoner som offentlig forteller sine historier er med på å gjøre det enklere for andre.

– Vi er i alle fall på riktig vei nå, selv om det har tatt tid. Og jeg tror at vår generasjon har mange færre fordommer enn de foregående, sier hun.

– Fordommer handler også veldig ofte om uvitenhet. Media kan ha en tendens til å bruke stereotypisk fremstilling av personer. Jeg liker for eksempel å pynte meg og gå i kjole på fest, og bruker aldri saggebukser. I manges øyne ser jeg derfor ikke ut som jeg er lesbisk, sier Nadia.

– Kanskje kan det være en idé for folkehøgskolene å ha en temadag om identitet tidlig i skoleåret for eksempel, tipser Nadia.

– Det er generelt mye fokus på å finne seg selv i løpet av et folkehøgskoleår, og dette er uten tvil en stor del av nettopp det, sier hun.

– For min egen del jobbet jeg veldig lenge med å akseptere meg selv. Jeg ville jo ikke være lesbisk, og det er kanskje også hovedgrunnen til at jeg ikke ville si det til noen, forteller Nadia.

– Jeg tror alle trenger tid på å akseptere seg selv, uansett hvilke egenskaper det handler om, og noen trenger bedre tid enn andre, legger hun til.

– Selv vet jeg i alle fall at jeg hadde brukt mye lenger tid på å stå frem som lesbisk hvis det ikke hadde vært for året på folkehøgskole, sier Nadia.

I dag tenker hun at det er enkelt å være etterpåklok, og at hun derfor gjerne vil fortelle sin historie i håp om at den kan være til hjelp for andre.