- Jeg ble en ny gutt etter folkehøgskolen

Tekst: Marit Asheim

– Folkehøgskoleåret mitt er definitivt det aller beste året blant de ti siste, sier Andreas Stein.

Han hadde startet på, og hoppet av, førsteklasse på videregående to ganger før han reiste til Bergen på folkehøgskole.

– Jeg har litt angst for skolesituasjoner, og klarte ikke gjennomføre videregående. I tillegg hadde jeg havnet i feil miljø, og trengte å komme meg litt bort, sier han.

Familierelasjoner i Bergen gjorde at det fristet å reise vestover, og da han oppdaget linja «Fotografi og film» på Fana Folkehøgskule bestemte han seg raskt for å dra.

– Jeg hadde lest mye bra om folkehøgskole, og hadde lyst til å prøve. I grunnen var det litt sjansespill siden jeg ikke helt takler skolesituasjoner, men den sjansen var jeg villig til å ta, sier Andreas.

Det angrer han ikke på i dag.

– Folkehøgskolen var helt annerledes den skolen jeg kjente hjemme i Sandefjord. Her havnet jeg i trygge omgivelser hvor alle ville meg vel, sier han.

– Året mitt på folkehøgskole ga meg motivasjon til å begynne på skole igjen, sier Andreas Stein fra Sandefjord. I dag er han lærling og snart utdannet helsefagarbeider.

Les mer om Fana folkehøgskule

Lærere som ser den enkelte

– Jeg møtte lærere som brydde seg! Sånn helt på ordentlig. Det var først og fremst veldig uvant, men også veldig godt. Litt av problemet mitt fra skolen tidligere er at lærere snur ryggen til når noe skjer eller ubehagelige situasjoner oppstår. Sånn var det ikke her, sier Andreas.

 – På Fana møtte jeg en helt annen verden enn det skolesystemet jeg var vant til, kan du trygt si.

All aktiviteten på folkehøgskolen gjorde det også enklere å glemme miljøet hjemme i Sandefjord som han bevisst valgte å komme seg bort fra.

– Vi fant i grunnen på noe hele tiden, og det var alltid noe som skjedde, sier han.

– Å bryte ut av et miljø er aldri enkelt. Men jeg så hvor de andre «vennene» mine var på vei, og det var motivasjon nok til å forsøke å komme meg bort, sier han.

– Folkehøgskolen er sånn sett et ideelt sted å være for å kunne starte på nytt. Alt som skjer på skolen gjør at man glemmer de der hjemme, og med nye folk rundt deg har du ikke lenger behov for å holde kontakten med gamle kjente hvis du ikke vil, sier Andreas.

– På folkehøgskolen lærte jeg også hva venner egentlig er, sier han, og legger til at han fortsatt har kontakt med flere av vennene fra folkehøgskolen.

– For meg var det veldig uvant å finne et sunt miljø uten noen form for ukultur. Her hadde alle et genuint ønske om å bli kjent med nye mennesker, og oppleve ting sammen. Et folkehøgskoleår kan på alle måter anbefales, sier Andreas.

– På folkehøgskolen lærte jeg også hva venner egentlig er, forteller Andreas. Her er han sammen med en medelev i Berlin.

Viktige voksenpersoner

Endelig lærlingplass

Den nye motivasjonen for læring etter folkehøgskoleåret fikk seg ganske fort en knekk. Hjemme igjen i Sandefjord havnet Andreas bakerst i køen på søknad om ny skoleplass på videregående.

– Jeg var 19 år, og hadde allerede mislyktes to ganger med starten min på videregående. Det er ikke så mange som prioriterer å gi deg en ny sjanse da, sier han.

Løsningen fant han gjennom Oppfølgingstjenesten i fylket.

– Her møtte jeg andre i samme situasjon som meg selv, fikk både nye venner og hjelp, sier Andreas.

Gjennom Opplæringstjenesten fikk Andreas etter hvert en praksisplass på Lunden senter for demensomsorg.

– Lunden ga meg en ny sjanse. Jeg likte meg godt, og de var fornøyde med jobben jeg gjorde, sier han.

Prøvedager ble derfor til uker, og videre fast lærlingplass.

– Jeg synes det er flott av arbeidsplasser å gi folk som har kommet litt skjevt ut en ny sjanse, sier Andreas.

I dag har han vært lærling i snart et år, og er helt sikker på at han endelig har havnet der han skal være.

– Jeg trives utrolig godt, og kunne virkelig ikke valgt et bedre fag, sier han.

– Man vet aldri hva man liker eller ikke liker dersom man ikke tør å prøve noe nytt, legger han til.

– Jeg tror heller ikke jeg hadde hatt noen lærlingplass i dag hvis det ikke var for året mitt på folkehøgskole, sier Andreas.

Fotointeressen til Andreas fikk blomstre under folkehøgskoleåret. Dette bildet har han tatt på studietur i Berlin. FOTO: Andreas Stein

Feilen som ble lykketrekk – mistet studieplass på NTNU og begynte på folkehøgskole

Høy trivselsfaktor

I dag høster han mye ros på arbeidsplassen sin. Sjefen hans, som er på flyttefot til Lofoten, fortalte i sin avskjedstale at hun gjerne skulle hatt han med seg nordover.

– Hun sa vel noe sånt som at kunne hun valgt en kollega hun skulle ta med seg, måtte det bli meg, sier Andreas.

– Det gjorde meg utrolig stolt! Tenk at hun nevnte en lærling fremfor erfarne fagfolk, sier han.

Han er rask med å rose arbeidsplassen sin tilbake.

– Omsider har jeg følelsen av å kunne gjøre noen andre sin dag bedre. Det gir meg ekstrem mestringsfølelse, sier Andreas.

– Jeg har lært utrolig mye dette året. Etter mye tid sammen med beboerne her føler jeg at jeg forstår de gamle og deres situasjon bedre, sier han.

– Erfaring og praksis veier i mange tilfeller opp for teori, mener Andreas.

– Folkehøgskoleåret mitt har også gjort arbeidsdager enklere. Det har ført til at jeg synes det er mye lettere å bli kjent med nye personer. I dag er det å jobbe med mennesker det jeg liker aller best, sier han.

– Folkehøgskoleåret mitt har gjort arbeidsdager enklere. Det har ført til at jeg synes det er mye lettere å bli kjent med nye personer. I dag er det å jobbe med mennesker det jeg liker aller best, sier Andreas Stein.