– Folkehøgskolen ga meg et pusteår etter videregående

– Det eneste kravet jeg ble møtt med på folkehøgskolen, var et krav om at jeg skulle ha det bra. Ingen krevde noe annet av meg, forteller Kristine Mikalsen (21).

21-ringen fra Skjånes i Finnmark kan ennå gjenskape følelsene i kroppen når minnene tar henne tilbake til høsten 2015, og året hun tok på Risøy Folkehøyskole etter videregående.

– Det var stort og overveldende, men samtidig SÅ interessant og morsomt! Følelsen jeg fikk fra alle der var at: Vi vil at DU skal få en god opplevelse, at du kan vokse, reflektere og bli mer kjent med deg selv.

På Risøy Folkehøgskole fikk Kristine en pustepause fra stress rundt fremtiden. Foto: Privat.

 Les også: – Det er ingenting av folkehøgskoleåret jeg ville endret

Hverdagen ble for mye

Ganske annerledes var hverdagen hennes noen år tidligere, da hun enda gikk på videregående.

Kristine var borteboende student, og den nye tilværelsen alene på hybel, og med høyere skolekrav var tøff å takle. Kristine isolerte seg mer og mer, og slet i perioder med depresjon og angst. Karakterene ble raskt dårligere.

– Jeg hadde vært skoleflink i oppveksten, og det berget meg så vidt. Alle var snille rundt meg, så det var ikke snakk om noen utestenging. Det var bare litt mye å stri med.

Fremtiden var et ikke-tema.

–Jeg hadde nok med å komme meg gjennom hverdagen. I dag skal man liksom gjøre noe ut av seg selv. Det var jeg redd for, forteller hun.

Les også: Generasjon prestasjon er slitne

Hva skal jeg bli?

Det er ikke et ukjent bilde for Christer Hyggen. Han er forsker ved NOVA/HIOAs seksjon for ungdomsforskning, og mener at det presset og stresset mange unge kjenner på ikke kun handler om det konkrete presset på skolen, men er også sterkt knyttet til hvem de skal være som mennesker.

– I slutten av tenårene, når vi er ferdig med den store fysiske utviklingen, da kommer den andre store overgangen, når vi går fra barn til voksen. Det er da vi skal finne ut hvem vi er, hvem vi ønsker å bli og hvordan vi skal gjøre det, sier Hyggen, og peker på at for noen i denne fasen, kan det å skulle velge en retning videre i studier, oppleves brutalt.

– Det er ikke alle som greier å ha det klart for seg hvor de skal eller hvor de passer inn, i den takten de forventes å følge.

På folkehøgskolen kan du lære mye, men slippe karakterer og eksamener. Risøy Folkehøgskole tilbyr for eksempel en egen faglinje i dykking. Foto: Risøy Folkehøyskole

Les også: Optimistisk på vegne av ungdommen

Valget etter videregående

Til slutt måtte også Kristine inn på den obligatoriske praten med skolestudieveilederen om en fremtiden. Og da hun bragte opp folkehøgskole som et alternativ, var Kristine alt annet enn positiv.

– ”Høgskole”. Jeg så for meg et universitet av noe slag og dit ville jeg ikke, husker hun.

Men da veilederen forklarte litt nærmere om hva et år på en folkehøgskole kunne innebære, våknet 18-åringen.

Hjemme på hybelen den kvelden ble hun sittende på nett og kikke på ulike folkehøgskoler og tilbud, da realiteten traff henne: Hun kunne bruke et år på tegning. Et helt år på det som var hennes talent.

– I løpet av en uke hadde jeg sendt fire søknader til fire ulike folkehøgskoler som hadde kunst og tegning som fagområde, og da jeg fikk svar var jeg kommet inn på alle, forteller Kristine.

Les også: Utdanningsrådgiver anbefaler folkehøgskole

Fant sjelevenner

Hun valgte Risøy Folkehøgskole, på helt andre kanten av landet. Ett år på en 500 mål stor øy i sørlandsskjærgården med masse vakker natur- og fritidsmuligheter. Kristine husker godt de mange tankene som fløy gjennom hodet da hun møtte opp første dag:

Kom hun til å få venner?

Ville de andre på skolen like henne?

Ville hun like dem?

– Jeg følte meg ikke så veldig høy i hatten. Men det var en dag med nydelig sol og sommer, og det første jeg møtte var lærere som sa: Velkommen – bli med. Foreldrene ble sendt hjem og vi ble plassert i grupper for å bli kjent med hverandre, husker Kristine.

Det tok ikke mange ukene på skolen før hun fant de tre jentene som skulle bli bestevennene.

– Det er sånne venner som man nesten ikke skjønner at det går an å finne.

Kristine til høyre med sine tre bestevenninner fra året på Risøy. – På folkehøgskolen trengte jeg aldri å sitte alene. Foto: Privat

Les også: Livet på folkehøgskole

Friluftsliv og gitar

På Risøy Folkehøgskole velger elevene ett linjefag, i tillegg til at de kan velge to sidefag og flere valgfag.

Kristine hadde sidefag i gitar og friluftsliv. Som valgfag valgte hun basseng, baking, kor og kajakk. Men linjefaget var tegningen. Og der gjenoppdaget hun gleden ved å lære:

– Jeg tegnet, malte, utforsket, lærte teknikker jeg ikke engang visste at jeg kunne lære. Det var noe jeg følte at jeg kunne være god på. Innimellom satt vi på det tegnerommet til langt på natt! minnes hun.

I tillegg til obligatoriske oppgaver som fysisk aktivitet, og lørdagsforedrag, ble også alle fagklassene utfordret til å lage elevarrangementer for hele skolen.

For Kristine var det en aha-opplevelse å finne ut om tegne- og male-linjene som tilbys på Risøy og andre folkehøgskoler. – Jeg fikk holde på med det som var mitt talent – i et helt år! Foto: Privat

Ikke være alene

For Kristine, som alltid hadde unngått slike ting, var det en overraskelse å kjenne at hun kunne kaste seg ut i utfordringene. Her var det ikke skummelt å skulle dumme seg ut.

– Ingenting var for teit. Vi var veldig sammensveiset. Jeg kunne for eksempel alltid gå på felles-stua og ha en koselig kveld med dem som satt der, selv om det ikke nødvendigvis var de man hang mest sammen med til vanlig. Det var ikke så skummelt å spørre om å bli med, man fikk jo alltid lov.

Fortsatt kunne hun kjenne på angsten. Fortsatt var det dager som kunne være så dårlige at hun ikke kom seg ut av rommet.

­– Men nå trengte jeg ikke sitte alene med det. Det var ikke noe jeg braste ut med i starten, men jeg hadde dialog med en lærer og en miljøarbeider som visste at jeg imellom kunne ha dårlige dager, forklarer Kristine.

– Jeg trengte ikke sitte alene med noe vondt hvis ikke jeg ville. Det var alltid noen som hadde tid til en klem, noen trøstende ord – ”det går bra!”

Den ene

Viktigheten av å ha personer rundt seg, som spør hvordan det går, som har tid til en prat, det er også noe forsker Christer Hyggen kjenner fra forskningen på ungdom som står i fare for å droppe ut av skolen.

– Det vi vet , er at de som har vært i faresonen men som klarte seg, alle har en felles historie knyttet til voksne enkeltpersoner som er tilgjengelige, og som har sett både utfordringene deres og mulighetene de har.

Ifølge Hyggen trenger ikke denne ene, viktige personen å være en fagperson, det kan like godt være en fotballtrener, en nabo – eller en sivilarbeider på en folkehøgskole.

– Det de har til felles er at de har sett den enkelte og har vært på riktig sted til riktig tid.

Det er en kunnskap han menes kan utnyttes bedre for at ikke unge faller utenom, og tror folkehøgskolen kan ha gode forutsetninger for å lykkes med det, fordi man her kan tilby ungdom samtalepartnere som har oversikt og som kan hjelpe med å sette ting i system. Noe ikke alle unge har tilgang på i sin vanlige hverdag.

Mange tidligere elever forteller om gode vennskap og relasjoner som knyttes på folkehøgskolene, og som varer i mange år etterpå. Her har elever fra årets Risøy-kull tatt seg en rast i solveggen. Foto: Risøy Folkehøyskole

Les også: Lærerne jeg møtte ble et vendepunkt

Alternativ vei

Han mener også at folkehøgskolen kan hjelpe elevene til å bli velfungerende samfunnsdeltakere, en oppgave den offentlige skolen kanskje ikke helt har tid til lenger.

– Folkehøgskolene kan fungere som pusterom, og kan tilby alternativ kunnskap og erfaring i tillegg til det de tilbyr sosialt, tror Hyggen.

Han forteller at når de som forskere studerer norske frafallstall, ser de at om man teller med to-tre år ekstra frem i tid, så har de fleste fullført videregående, og bildet er helt annerledes.

– Den viktigste årsaken til frafallet er at de unge tar et feil valg når de velger linje. Men det går som regel bra med dem etter hvert, forklarer Hyggen, som gjerne så at fokus på toppkarakter, ansettbarhet, osv ble tonet litt ned til fordel for verdien i de mer alternative veiene til målet, som personlig kompetanse og livserfaring.

– Folkehøgskolen har nok mer forståelse for verdien av de alternative veiene.

Slutt på bekymring

Selv føler Kristine at hun vokste mye personlig på året på Risøya:

– Jeg lærte å ta mer tak i ting, og ordne ting som må ordnes i et liv. Og så lærte jeg mye om det å gjøre det beste ut av en situasjon ut fra det man har, og hoppe på muligheter. Det har gjort veldig mye for hvordan jeg lever i dag.

Enda har hun ikke klarlagt helt hvem hun skal bli i livet.

– Før hadde det gjort meg stresset, og jeg hadde gjort alt for å unngå å tenke på det. Nå tenker jeg at jeg vil leve livet mitt her og nå, og reise, møte folk, ha det gøy, og ikke minst, lære nye ting! Jeg kommer til å finne ut av det etter hvert, og nå lurer jeg på og er spent på hva som skal skje fremover. Tegningen er en drøm – men kanskje blir det noe helt annet. Det er åpent.

Et vokse-år

Akkurat nå er det livet hennes som er drømmen, og det er fint, synes hun.

– Det var ikke sånn før.

Det er derfor hun kan synes at hun vet hva hun snakker om når hun oppfordrer andre som lurer, til å ta det samme valget som hun tok selv:

– For du som er stresset, og som er så sliten at du bare vil grine hver dag: Ta et sånt år som jeg tok. Et puste-år, et vokse-år, hvor du bare kan fokusere på din egen vekst i forhold til andre. Det er en mulighet – og man bør ta den, insisterer hun.

– For, du må ikke finne ut av alt nå. Du har tid. Det er bare at du må skjønne det selv også.