Skoleåret som forandrer

Da jeg søkte på folkehøgskole etter videregående var det linja og mine kommende klassekamerater jeg var aller mest spent på. Det var litt tilfeldig hvilken linje jeg valgte, men heller skolen som trakk meg dit jeg ville i landet. Jeg tenkte at jeg uansett kom til trives, for jeg hadde hørt at på folkehøgskole fikk man «venner for livet».

Jeg hadde hørt at man på folkehøgskole fikk «venner for livet», skriver Henny.

Tøff start

Å begynne på en ny plass er krevende i seg selv. Når man i tillegg går noen uker og føler at man fortsatt ikke kjenner noen, blir det enda vanskeligere. Spesielt i klassen var det vanskelig å komme nær noen. Ukene ble til måneder og jeg begynte å miste litt motet. Jeg innfant meg med at det faktisk var uflaks at jeg kom i klasse med denne gjengen. Vi var rett og slett for ulike, hadde lite til felles.

De fleste timene med klassen følte jeg meg liten og ukomfortabel. Det var vanskelig å ta ordet, og å holde en samtale gående var anstrengende.

Starten på skoleåret var tøff. Først etter den første linjeturen opplevde Henny en endring.

Det var ikke før vi reiste på den første linjeturen vår at det kom et vendepunkt. Vi fikk vite at på hver kveld på interrail-turen vår skulle en av oss i klassen ha en kveldssamling. Hver elev skulle fortelle om seg selv, en opplevelse eller hendelse som har påvirket den du er i dag, slik at resten av klassen skulle bli bedre kjent med deg. I flere dager gruet jeg meg til min kveld. Jeg var ikke vant til å skulle sitte foran så mange mennesker og snakke om meg selv.

Da det nærmet seg min tur bestemte jeg meg for å gå all in, og fortalte min livshistorie fra start til slutt. Stemningen ble veldig emosjonell. Jeg fant ut at det faktisk skal noen tårer til og deling av minner som man helst har lagt bak seg, for at det skal bli lettere å åpne seg opp.

Denne kvelden slapp jeg folk inn i livet mitt, jeg gikk ut av komfortsonen og viste de andre hvem jeg var.

Det var en vegg som måtte brytes ned. Jeg forsto at hvis jeg ikke ga av meg selv, så ville heller ingen andre gjøre det.

Les også: Til alle slitne videregåendeelever

Viktig endring

Etter denne helomvendingen ble det lettere å snakke med alle andre på tomannshånd. Jeg stilte spørsmål uten å nøle, og det var aldri noe som ikke kunne prates om. Jeg tenkte meg ikke lenger om før jeg brøt ut i latter, og stillhet føltes ikke lenger kleint.

Selvbildet og selvsikkerheten steg i været, og jeg begynte å finne min plass i klassen.

Nå på slutten av folkehøgskoleåret kan jeg med hånda på hjertet si at året som har gått er det beste året i hele mitt liv. Å ha så mange imøtekommende mennesker i hverdagen gjør dagene så mye lysere. Klassekameratene mine, som i starten var skumle og veldig ulik meg, er de jeg har hatt de dypeste samtalene med. Vi har hatt de største latterkrampene og delt de råeste opplevelsene.

Vennene jeg har fått det siste året har jeg de fineste vennskapene med. Jeg vet jeg kommer til å ha kontakt med mange etter skoleslutt.

Den dag i dag er jeg glad linjelæreren presset oss litt og satte oss i en ukomfortabel situasjon der alle øynene var rettet mot én enkeltperson. Det var godt å endelig kunne dele noe privat, vanskelig og skummelt foran mennesker med åpent sinn og uten misforståelser.

Jeg tror at de ærligste vennskapene og de sterkeste båndene knytter man når man byr på de beste og verste sidene av seg selv.

Av og til må vegger rives ned først for at veien videre skal bli lettere å gå.