I over ett år ønsket Marius å ta livet sitt. Folkehøgskolen ble vendepunktet.

–Det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt lever i dag, sier Marius Bråten.

Han er oppvokst i Nord-Aurdal  i  Valdres og sto nylig fram i en NRK-sak på Lørdagsrevyen der han forteller om en tøff oppvekst i hjembygda.

– Jeg levde i en fasade. Livet handlet om å komme seg gjennom dagene, og på kveldene grein jeg i dusjen og var mye sint, sier Marius.

Vendepunktet ble da han begynte på fotballinja på Rønningen folkehøgskole i Oslo høsten 2017.

– Det er det beste året i livet mitt så langt, sier Marius.

Lite prat om følelser

Ungdomstiden var tøff for Marius. Regelmessig mobbing, kjærestetrøbbel og generelt tøffe tak flere ungdommer går gjennom, fikk også han kjenne på kroppen. Utenpå prøvde han å holde fasaden oppe med løgner, men inni raknet det nesten for han. Det resulterte i at han lenge vurderte å ta livet sitt.

– Jeg løy og prøvde å sprite opp historier så hardt at det ble mislykket, sier han.

Marius kjente til flere av de 27 som har livet sitt i Valdres de siste årene. Noen var i femtiårene, men flere var unge.

– Det er ikke moro å høre at en du møtte på butikken i går eller var fest med i helga plutselig er borte, sier Marius.

Det var lite prat om følelser, spesielt blant menn og ungdom ifølge han.

– Det er mangel på ressurser. Jeg spurte aldri om hjelp fordi jeg fryktet å bli dømt og miste kontakten. Når man er død er det for seint, sier han.

«Hvorfor lyver du så mye?»

Etter hvert var han så lei Valdres at han trengte en forandring. Svigersøstera til Marius gikk på Rønningen folkehøgskole. Det fikk Marius til å ville det samme. En kompis dro i Forsvaret, men Marius ville heller dra på folkehøgskole. I starten var også det en utfordring.

– Det føltes noe utrygt på folkehøgskolen i starten med så mange nye folk, sier han.

For Marius var folkehøgskolen en mulighet til å starte på nytt, men uvanene med å lyve fortsatte også her.

– En dag spurte rektor meg rett ut; hvorfor lyver du så mye? Det spørsmålet ble starten på den jeg er i dag, sier Marius.

Dersom han ikke hadde fått det spørsmålet, ville han nok fortsatt å lyve og legge på historier.

– Rektor turte å spørre meg rett ut, det setter jeg utrolig stor pris på i dag.

Etterpå bestemte de seg for at Marius skulle fortelle om løgnene på en morgensamling foran hele skolen.

– Jeg sto foran alle på morgensamling. Rektor stilte meg spørsmål og jeg fortalte, sier han.

Etterpå fikk han god respons og en klapp på skulderen av flere.

– Jeg har aldri vært så nervøs i hele mitt liv, men jeg måtte forklare hvorfor jeg løy. Jeg sa at jeg var så langt nede at jeg måtte leve på en løgn, sier Marius.

Et vendepunkt

– Folkehøgskolen ble vendepunktet for meg. Vennene mine derfra er venner for livet, sier han.

At Marius turte å være åpen førte til at han gjennom folkehøgskoleåret fikk ha dype samtaler til langt på natt med både kompiser og venninner.

– Romkameraten min er ikke en type som vanligvis snakker om følelser, men vi snakket om alt. Det var en befrielse å få snakke om tanker, meninger og følelser.

Når man bor og lever på skolen, skapes en stemning der man lettere kan snakke om følelser, ifølge Marius.

– Man sover ikke åtte timer hver natt på folkehøgskole. Skolen er ikke bare faglig, men også uformell og moro, sier han.

Tøff fortid, men lys framtid

Etter at Marius flyttet tilbake til Valdres etter folkehøgskolen, fikk han et tilbakefall til gamle vaner.

– Selv om jeg turte å være meg selv mer enn tidligere,  og stå for egne meninger, var det lett å falle tilbake når jeg møtte gamle venner, sier han.

Marius flyttet til Oslo en periode,  men nå bor han i Valdres igjen. Livet er bra. På dagtid jobber han i barnehage, men på kveldstid trener han fotball.

– Jeg ser tilbake på en tøff fortid, men en framtid som ser lys ut. Mitt ønske er å bruke erfaringene mine til å hjelpe andre, sier han.

– Snakk om følelser

Marius tror mange både unge og voksne sliter uten at det synes.

– Mange begår selvmord fordi de er redde for livet. Før var det et tungt tema å snakke om, men nå er jeg glad for å kunne snakke om det.

Han har fått utrolig mange tilbakemeldinger etter NRK-saken. Mange sier de kjenner seg igjen, men at de har manglet noen som tørr å snakke om det offentlig.

Nå er Marius mye mer fornøyd med seg selv og livet sitt enn han var for noen år siden.

– Dere som sliter er nødt til å prate om det, selv om det er mørkt, skummelt, vondt og vanskelig er det alltid noen som har opplevd det samme.

Han påpeker at det er mange som står klare til å hjelpe. Både i helsevesenet, men også venner og familie.

– Menn snakker for lite om følelser. Man må forstå at de ikke er skumle eller farlige.

– Hva betydde folkehøgskolen for deg?

– Jeg ser tilbake på det beste året i livet mitt så langt. Det endret meg på så mange måter og gjorde at jeg fant tilbake til meg selv.

– Jeg anbefaler alle å gå på folkehøgskole. Selv om du er der, så må du også utfordre deg der. Bruk året for det det er verd. Mange ulike folk er samlet på et sted, og du må gripe sjansen. Du kan få mye ut av året, men du må tørre det, sier Marius.