- Hardt liv på gata

– Året så langt har gjort sterkt inntrykk på meg. Vi har møtt så mange skjebner! Først og fremst er de helt vanlige folk, de er bare i en annen situasjon enn oss, sier Marthe Hagfors fra Mosjøen.

Hun går på linja «Sosiologi på gateplan» ved Holtekilen folkehøgskole. En klasse som har sosiale forskjeller på timeplanen. Det innebærer nærkontakt med en del av Oslos gater og befolkning som de fleste overser.

– Når jeg går oppover Karl Johan nå, stopper jeg og ser dem som alle andre haster med å passere. Det føles fint å stoppe opp, snakke litt. De som sitter der er akkurat like mye verdt som oss, de har bare tatt noen andre valg enn meg, sier hun.

En regnfull dag før jul var elevene på linja «Sosiologi på gateplan» uteliggere en natt. Det har gitt dem nytt perspektiv på det å falle utenfor i samfunnet.

 Les mer om sosiologi på gateplan

Sterke menneskemøter

Hvordan er det å skille seg ut når man ikke har valgt det selv?

Hvorfor begynner noen å ruse seg?

Hvor lang er egentlig veien «tilbake til samfunnet» etter et fengselsopphold? 

Temaene elevene har diskutert dette året er mange. Klasserommet har ofte vært byttet ut med varmestuer, fengselsbesøk, frivillig og praktisk arbeid i og for organisasjoner. Menneskemøtene er de viktigste. De gir rom for å forstå andres hverdag.

– Jeg tror folk rundt oss legger merke til at vi har endret oss dette året, sier Ida Benedikte Westeraas fra Sandefjord.

– Når jeg går gjennom byen sier jeg alltid hei, eller snakker med de som sitter på gata. Det betyr mye at de får et blikk! At vi ser dem – og ikke overser dem, sier hun.

– Vi har nok også blitt mer obs på hvor godt vi egentlig har det selv. Jeg er mer takknemlig i hverdagen nå, vet at det ikke er en selvfølge å ha det bra, sier Eline Sesaker Torve fra Oppdal.

Jentene forteller om et møte på Grønland en sur høstdag som har satt spor.

– Vi satte oss ned med ei som satt alene, og delte en nistepakke. Hun fortalte om hvordan hun hadde blitt kastet ut hjemmefra som 17-åring, og havnet i en ond sirkel med mye rus, sier Marthe.

– Selv om hun hadde vært gjennom mye dritt var hun så positiv. Hun hadde tro på en fremtid uten rus. Det var så godt å høre, fortsetter hun, og legger til at de har lært mye om hvor enkelt det er å ta kontakt med ukjente dette året.

– Jeg tror ikke det er noen som reagerer negativt på at man bryr seg. Det hadde vel ikke vi heller gjort, sier Marthe.

Klasserommet har ofte vært byttet ut med varmestuer, fengselsbesøk, frivillig og praktisk arbeid i og for organisasjoner.

 Les også: Gleder noen som gruer seg til jul

Uteliggernatt

En kald og regnfull onsdag før jul hadde klassen en natt på gata. I grupper på fire og fire opplevde de timer uten mobil og penger på kroppen. Bylivet når alle har gått hjem, og det ikke er noen åpne steder å oppholde seg.

– Det pøsregnet og jeg ble våt på bena med en gang, sier Ida.

Jentene fant pappesker på en butikk, skrev lapper for å forklare uteliggerprosjektet og satte seg på t-banestoppet ved Oslo S.

– Det var ganske guffent å få blikk fra alle som gikk forbi, sier Eline.

– Vi følte veldig på å ikke være velkomne og ikke ha noe sted å gå, sier Ida om uteliggerprosjektet hun var med på sammen med klassen.

– Samtidig var det også hyggelige opplevelser. Ei dame kjøpte kaffe til oss, og vi fikk en del mynter i et pappkrus vi hadde satt frem, fortsetter hun

Men verken stasjoner eller holdeplasser er lovlige oppholdsplasser nattestid, og jentene opplevde å bli kastet ut av vektere flere steder.

– Vi følte veldig på å ikke være velkomne og ikke ha noe sted å gå, sier Ida.

– Samtidig visste vi jo at vi hadde det bra sammenlignet med andre vi traff i samme situasjon. Vi hadde kledd oss godt, og visste det ventet en varm dusj på oss om noen timer, fortsetter hun.

 Les også: – Det skal så lite til for å bety en forskjell for andre

– Sjokkerende mange  

– Det eneste åpne stedet vi fant var en 7-eleven i Brugata. Sjokkerende mange var innom der en helt vanlig natt til torsdag, sier Eline.

– Det var mye aktivitet, mange rusa mennesker, og vi forstod på de som jobbet der at dette var ganske vanlig. Kanskje ikke så rart heller. Det striregnet ute, og alle andre dører er stengt midt på natta, fortsetter hun.

– Vi skilte oss kanskje litt ut, og kom i prat med mange. Alle var nysgjerrige på hvem vi var, men satte tydelig pris på at vi ønsket å finne ut av hvordan en natt ute kunne være, sier Marthe.

– Jeg ble positivt overrasket over hvor åpne alle var, legger hun til.

– Det som gjorde mest inntrykk var tanken på at dette er hverdagen for mange, hver natt. Mens vi telte ned timer til vi skulle tilbake til skolen, er det mange som ikke har noe hjem å gå til, sier Ida.

– De som har minst, er kanskje også de som er mest generøse. Det er et tankekors! Flere av de vi møtte denne natta ville dele det lille de hadde med oss, sier Eline.

– Vi ønsker å sette fokus på grupper i samfunnet som av ulike årsaker faller litt utenfor, sier linjelærer Bitte Velund.

Les også: Elevene bidrar som medmennesker

Å falle utenfor

– Vi ønsker å sette fokus på grupper i samfunnet som av ulike årsaker faller litt utenfor, sier linjelærer Bitte Velund.

Hun forklarer at uteliggernatta er noe de har arrangert med elever i mange år. De opplever å kjenne på mange av de samme følelsene andre på gata opplever. Trøtte, sultne og det nedverdigende i å be andre om penger.

– Det gjør noe med deg å kjenne på følelsen av å være uønsket, ikke kunne gå inn eller hjem. Man føler seg kanskje litt «til overs», sier Bitte.

Hun mener det er en viktig erfaring å kjenne på realiteten i forskjells-Norge. Bli uglesett og kastet ut av vektere.

– Etter slike netter forteller elevene om sterke møter med dem som bor på gata. De opplever at de tar hånd om dem og viser omsorg. Ofte deler de av det lille de selv har, fortsetter hun.

Gjennom folkehøgskoleåret møter elevene mennesker i utsatte situasjoner, både gjennom besøk i organisasjoner og i praksisuker.

– Det medmenneskelige er en viktig del av folkehøgskoleåret. Jeg ønsker at elevene skal sitte igjen med empati og forståelse for ulikheter. Det er viktig lærdom de kan ta med seg ut i livet, avslutter Bitte.