- Jeg håper å møte meg selv på folkehøgskole

I en villa ovenfor Sandvika i Bærum møtes vi av hunden Brando, som logrende byr oss inn. Rett bak står Liv Kari Bakkerud Wiker (19). Om knappe to uker er det åpningsdag på Skiringssal folkehøgskole i Vestfold, og Kari er en av de nye elevene. Brando er den eneste hun gruer seg til å forlate.

Kari byr på kaffe i hagen. Brando er ennå lykkelig uvitende om at hun skal være borte fra han i 9 måneder.

Nittenåringen gikk ut av Valler videregående med et høyt snitt, og definerer seg selv som en lesehest. Kari har gode karakterer, en uvanlig stor familie, mange venner og et liv fylt med mange interesser. Men hun er også skoletrøtt, prestasjonslei og usikker på hva hun skal gjøre videre. Derfor falt valget på folkehøgskole.

Jeg var så lettet når jeg endelig bestemte meg, trykket JA til aksept av skoleplass. Jeg pustet friere etter det.

Kari hadde, som de fleste på videregående, tenkt gjennom ulike utdanningsveier helt siden tredje klasse startet. Pedagogikk sto høyt på listen, for hun tenker at det er et studium som kan brukes i så godt som alt man gjør. Men også alternative veier som frivillig arbeid i Sør-Amerika, eller andre typer friår ble vurdert. Hun ville holde alle dører åpne. Likevel bestemte hun seg allerede en gang mellom vinterferien og påskeferien. Og da så hun seg aldri tilbake.

Det er et voldsomt press gjennom hele videregående … – Nå må du bestemme deg! – Nå må du vite hva du vil med livet ditt! For de fleste jeg kjenner er det ikke sånn at man vet hva man skal med livet sitt når man er 18 år.

Kari har mange interesser, som omsøm og design, bøker, skuespill og sang. Aller sterkest står musikken. Det var derfor musikklinjer hun søkte etter når hun første gang gikk inn på nettsidene til folkehøgskolene.

-Jeg har spilt og sunget i skolerevyen de to siste årene, og musikk er enormt viktig for meg – har alltid fulgt meg. Jeg kunne ha valgt andre linjer, som teater, design eller en solidaritetlinje – men det er musikken jeg virkelig brenner for.

Kari synes nettsidene til folkehøgskolene er gode, oversiktlige og informative. Det var her hun fant fram til Skiringssal og linjen Musikkproduksjon og Låtskriving

-Det er litt tilfeldig at det akkurat ble Skiringssal, men jeg synes de hadde en god nettside der bilder og ord traff meg. Linjens innhold passet meg godt. Jeg var innom noen flere skoler, men vendte stadig tilbake til Skiringssal og Sandefjord. Dessuten trakk det ikke akkurat ned at linjeturene går til New York og London!

Kari tror at det er to forskjellige måter å angripe valg av folkehøgskole på. Først og fremst ser man jo på linjene, men så sjekker man ut beliggenhet i landet.

-For meg er det godt at Sandefjord ikke er milevis unna Oslo. Jeg kan ta toget opp og ned på en søndag for å feire at faren min har bursdag, eller dra inn til Bærum for å stemme. Vi har jo alle fri på valgdagen, smiler nittenåringen – som mener de unge førstegangsvelgerne må bruke stemmeretten sin.

For andre kan det nok være et stort poeng å komme seg så langt hjemmefra som mulig, tror Kari.

– Jeg var så lettet når jeg endelig bestemte meg for Skiringssal folkehøyskole, smiler Kari.

Spent på folka

En kusine anbefalte også Kari skoleslaget, for hun angret på at hun valgte kombinasjonen jobbe og reise i ett år i stedet for folkehøgskole.

– Jeg tenker at friår betyr et år der man ikke må prestere og prestere i ett kjør. Et år fri fra karakterer. Det har de fleste godt av etter 13 års skolegang. Jeg har en venn som er et år eldre enn meg som sist år valgte friluftsliv på en av skolene. Hans tilbakemelding er at året var helt fantastisk – og nå skal han flytte i kollektiv sammen med to venninner fra folkehøgskolen sin!

Kari smiler bredt og bedyrer at hun ikke gruer seg til noe spesielt, men klart at hun er spent.

-Jeg er nok mest spent på hvem jeg får som roommate. Nå skal ikke året leves på rommet – langt derifra – men det er jo viktig at man går godt sammen.

Nittenåringen tror egentlig ikke det blir noe problem, for hun er innstilt på å være åpen og ikke minst fleksibel. Men at hun er spent på alle de nye folka hun skal bo sammen med, er tydelig. Hun har likevel en fordel i at hun kommer fra en storfamilie og er vant til å ha mange folk rundt seg.

Men denne storfamilien er også over gjennomsnittet kyndige i matveien, så hun innrømmer å være bortskjemt når det gjelder god mat. Men hun har hørt at Skiringssal har gode kokker. Dessuten ser hun fram til regelmessige måltider, for i en familie der begge foreldrene har krevende jobber, så vil det bli noe nytt. Og bra, tror Kari.

Når jeg spør om hun kjenner flere som har valgt folkehøgskolen for det neste året, så nikker Kari bekreftende.

En venn fra parallellklassen på Valler skal til Romerrike og gå teaterlinjen. En venninne var superstressa fordi hun ikke klarte å bestemme seg – og det tikket mot alle frister. Da tok Kari fram laptopen og nettsiden til folkehøgskolene. Sammen gikk de gjennom linjer med sport, som var det venninnen var mest fristet av. Og nå skal hun til Trønderlag og Skogn på linja for kikcboxing!

Kari ler, og synes det er skikkelig kult!

Pakking og sånt

Kari har ikke startet ordentlig på pakkingen ennå, og lurer på hvor mye hun får plass til på rommet.

– Internatrommet ser jo ikke så stort ut, så det blir en liten utfordring. Kan jeg ta med bøkene mine? Får de to yndlingsbildene mine fra jenterommet plass på veggene? Hvor stort er klesskapet?

Slike ting tenker Kari på nå som hun går inn i uken med pakkemodus. For øvrig ser hun lyst på å gå gjennom hele rommet sitt og alle klærne for en skikkelig opprydding. Det blir nok noen poser til Fretex. Dessuten er det ikke så langt fram til høstferien. Da vet hun mer om livet på skolen, og hva hun trenger og ikke trenger.

Kari har jobbet full tid i barnehage i sommer, og håper det hun tjente vil holde skoleåret ut som lommepenger. Men hun er klar over at reisemålene er kostbare byer, og er glad for at studielånet dekker skolepengene.

Kari vil gjerne ha med seg bildet som mamma har malt og plakaten fra pappa, men er det plass på internatrommet?

Hva håper Kari at hun vil få ut av sitt folkehøgskoleår?

Jeg tror at noe av det viktigste man lærer på folkehøgskole er å forholde seg til andre folk. Man må rett og slett skjerpe seg litt i møtet med så mange nye mennesker fra ulike deler av landet og med ulik bakgrunn – være åpen, lyttende og fleksibel.

Personlig gleder jeg meg mest til å møte nye folk med totalt blanke ark. Jeg tror det er sunt og lærerikt å gjøre noe på egenhånd når man i så mange år har vært med de samme menneskene. Og å gjøre det alene. Jeg gleder meg til å kunne være hvem jeg vil.

Kari har en veldig nær venninne som også skal begynne på folkehøgskole. Klart de snakket om muligheten for å gå på samme skole, men Kari er glad for at venninnen heller valgte designlinjen på Solborg. Hun ønsker å ha sitt folkehøgskoleår åpent og fritt for gamle relasjoner.

Den kommende folkehøgskoleeleven blir ekstra ivrig når vi kommer innpå dette temaet, og refleksjonene rundt dette er tydelige og godt tenkt.

-Først og fremst så gleder jeg meg veldig til et år der jeg kan holde på med noe av det kuleste jeg vet om. For hva vil jeg egentlig med musikken, som betyr så mye for meg. Skal jeg satse videre på dette eller ha det som en kjær hobby?

At hun ikke må prestere etter karakterer og måloppnåelse betyr også mye. Det karakteriserer hun som en beroligende og deilig tanke.

For hvem vil jeg bli? Hva vil jeg bli? Kan jeg være en annen enn jeg har vært før?

Slike spørsmål har vært vesentlige for den reflekterte jenta i valget av skoleslaget. Hun håper at folkehøgskolen kan gi et svar og få noe nytt i henne til å blomstre. Derfor tenker hun at dette vil hun gjøre alene. Folkehøgskolen er hennes eget valg.