Folkehøgskolen er en uvurderlig utviklingsarena og samfunnsinstitusjon

Tekst: Sebastian Alexander Solberg, elev ved Bømlo folkehøgskule

Mitt inntrykk er at det er en av få institusjonelle arenaer i samfunnet vårt som kan tilby så gunstige vilkår for personlig utvikling og behovsdekning som folkehøgskole, sier Sebastian Alexander Solberg

Alle mennesker har menneskelige behov, det mest basale er selvsagt de fysiologiske behovene. Søvn og ernæring er essensielt, et menneske vil ikke søke å dekke andre behov før nettopp dette er dekket. Videre vil mennesker naturlig søke etter trygghet, stabilitet og beskyttelse, først når vi føler oss trygge vil vi kunne ta fatt på å tilfredsstille flere behov.

Vi har behov for sosialt samvær og nær kontakt

Et av de fremste og mest karakteristiske behovene til oss mennesker er de sosiale behovene. Vi har behov for sosialt samvær og nær kontakt, være elsket og være knyttet til noe/noen og å bli akseptert. Våre menneskelige behov innenfor det sosiale aspektet handler også om å bli sett og å føle tilhørighet. Når disse behovene er oppfylt, utvikler vi oss til mennesker som er omtenksomme, samarbeidsvillige og som har empati for andre mennesker. Alle disse behovene vil ha en innvirkning på hvordan våre menneskelige egenskaper vil bli, den tidlige fasen i livet er særlig viktig når det kommer til utviklingen av menneskelige egenskaper, men man kan fortsatt videreutvikle dem noe.

Det er ingen tvil om at en folkehøgskole stimulerer for at mange av disse behovene kan bli dekket på en naturlig måte. Mitt inntrykk er at det er en av få institusjonelle arenaer i samfunnet vårt som kan tilby så gunstige vilkår for personlig utvikling og behovsdekning.

Mennesker søker anerkjennelse

Selvsagt kan man dekke disse behovene godt ellers i samfunnet og på helt andre arenaer enn en folkehøgskole, men det kan virke som om folkehøgskolemiljøet er noe skjermet fra «verden utenfor», det tror jeg kan bidrar til å redusere noen av de negative konsekvenser som oppstår under dekningen av de sosiale behovene. Dette kan være tilpasningspress, konkurranse og stress etc.
Vi mennesker vil etter å ha dekket de fysiologiske behovene, behovet for trygghet og de sosiale behovene på en tilfredsstillende måte begynne å søke anerkjennelse. Her er anseelse og selvrespekt sentralt. Det er her vi mennesker både skal klare å bli respektert samtidig som vi skal klare å gi oss selv en verdi. Hvor vanskelig er ikke det? Her kommer jo problemer knyttet til status og ikke minst verdighet. Kanskje er det her mange av menneskers største problemer oppstår når de skal klare å finne sin egen verdi og å definere seg selv?

På folkehøgskolene er man beskyttet mot problemer knyttet til status

Det er så utrolig mange forskjellige ting som spiller inn i hvordan vi selv definerer oss. I vårt materialistiske samfunn er ofte statussymboler med på å definere vår sosiale status, vår sosioøkonomiske status påvirker våre sosiale relasjoner. Jo større sosial ulikhet vi opplever jo verre er det. Sosiale ulikheter kan jo skape svært kraftige psykologiske og sosiale effekter.

Igjen er folkehøgskolen et sted hvor man i større grad blir beskyttet for problemene som er knyttet til status i dagliglivet ellers. Her er vi alle likestilt, vi bor og spiser likt, alle kan delta på de sosiale aktivitet uavhengig av for eksempel økonomi. Kvaliteten på de sosiale relasjonene er ofte svært gode. Et slikt egalitært miljø kan være med på å påvirke selvaktelsen i stor grad, man skal overhodet ikke undervurdere den kvaliteten som folkehøgskoler har blitt så kjent for når det kommer til sosial nærhet og personlig utvikling.

Det er plikter og forventninger på folkehøgskolen

Folkehøgskoler er også et sted hvor det foreligger visse plikter og forventninger. Disse er absolutt innenfor rimelige rammer, i henhold til å kunne innfri dem uten at det vil oppleves som et tyngende forventningspress knyttet til det. At man får en viss anerkjennelse for å innfri til gitte forventninger kan være positivt for mange, og bidra til en mestringsfølelse som kan utvikle seg til økt motivasjon som igjen kan gi flere positive utslag for eksempel når det gjelder selvrespekt.

Det siste steget i «Maslows behovspyramide» er selvrealiseringen. Folkehøgskolen kan faktisk tro det eller ei til en viss grad dekke dette toppbehovet i pyramiden. For mange er jo folkehøgskole et sted for å virkeliggjøre drømmer, her kan du også få opplevelser som kan oppleves som livets høgdepunkt eller rett og slett være åpenbaringer som virkelig åpner dører til en ny verden for deg. For en periode kan du nå et nytt nivå i livet når det gjelder å dekke dine menneskelige behov. Folkehøgskolen varer riktig nok ikke evig, og det er vel egentlig heller ikke meningen, men du får jo enormt gode vilkår for å bruke folkehøgskolen som springbrett til din personlige selvrealisering senere i livet.

En hyllest av folkehøgskolen

Dette er ingen subjektiv glorifisering av folkehøgskolen, men det er en hyllest av folkehøgskolen som samfunnsinstitusjon. At det finnes tilbydere av utdannelser som har mer fokus på personlig utvikling og personlige behov istedenfor pensum er uvurderlig for mange.

Selv søkte jeg meg til folkehøgskole for å dekke både behov og interesser, men også for å unnslippe et stress. Jeg håper også på å finne nye veier og motivasjon for tiden etter på. Kanskje resonnerte jeg meg frem til noe som ga mening for andre – for min egen del en litt for tidlig hyllest – Med tiden kommer svaret. Uansett blir det et år med minner, av hvilken karakter gjenstår å se.

Folkehøgskoleelever gir avkastning til samfunnet

De politiske innspillene om å kutte i statsstøtten til slike utdanninger som utfordrer skolediktaturet som mange elever flykter fra er helt feil. Det bekrefter likevel påstandene om at samfunnsnormen er at profesjonsrettet utdannelse er alt som teller, slik forrige kommentar omtalte. Dersom disse innspillene er forankret i et samfunnsøkonomisk perspektiv vil jeg bli overrasket, jeg vil heller tro at folkehøgskoleelever gir avkastning for samfunnet, særlig dem som søker hit for å komme seg unna de negative konsekvensene av utdannings- og profesjonstyranniet, livsperfeksjonismen og den besværlige overgangen til voksenlivet – For mange er dette tilbudet verdifullt, berikende og givende.

«Norske Folkeeventyr» kom i 1843, i dag er folkehøgskolen en av de fremste eventyrarenaene.