Elevfortellingene er årsaken til folkehøgskolens suksess

Jeg har grunnet på hva som er hemmeligheten ved folkehøyskolene og som gjør at de ennå tiltrekker seg så mange ungdommer. Og så mange ulike ungdommer. Er det bare fordi det er et pustehull etter videregående? Er det bare fordi det er en sammenhengende leir? Er det fordi det er et så spennende linjetilbud? Eller: Ikke minst: Er det de eksotiske turene som nå kjennetegner enhver folkehøyskole?

Sikkert en blanding av alt.

Men mon det ikke først og fremst er at fortellingene går videre, narrativene, som blir formidlet av dem som har gått her, og de som kjenner noen som har gått her, hva det har betydd for den enkelte.

Hvordan det har forandret livet og gitt større selvtillit, gitt det et nytt fundament og venner for livet, og for mange: En ny kurs.

Historiene elevene forteller om sitt år, er nøkkelen til folkehøgskolenes suksess, sier preses Helga Byfuglien. FOTO: Bispemøtet

– Det skinner i øynene

Jeg har ikke vært elev her, men har vært så tett på fordi to av mine søstre, tvillinger, gikk her. Så er det nesten som om jeg har vært elev her: Ennå har de ikke nok superlativer når Rønningen kommer på tale. De kaller det gullåret i sitt liv, etter 45 år! Og det skinner i øynene.

Og hva er det?

Stedet for å møte nye venner, dyrke vennskapet også i hverdager og bryne seg på ulikheter. Møter på tvers av geografi og familiekultur og tro. Så utviklende – og så bærekraftig for så mange. Og så varig.

Men også erfaringer av å møte nedturer og takle utfordringer som kjærlighetssorg, troskriser og opplevelse av ensomhet midt i alt. Slik blir det ofte vekst av.

Ikke mindre betyr nære relasjoner til dere som arbeider ved skolen, som blir viktigere enn dere aner, som kunnskapsformidlere, som forbilder og tilknytningspersoner og miljøskapere.

I mange år hørte i alle fall vi i vår familie om Tove Klingenberg, tøff og omsorgsfull gymlærer, Erik Kullerud som den vise ledertreningslærer og så Ingrid Neraas, med dybde og refleksjon om livets store spørsmål. Og mange flere ….

Betydningen av voksne, som modeller, identifikasjonsfigurer og medvandrere: den kan neppe overdrives.

Les også:  – Folkehøgskolen er en fremragende institusjon 

– Herlig å ikke grue seg til evaluering

Folkehøyskolen blir derfor også fornyet møte, eller kan hende et av de første møtene med seg selv, som person og individ: Ut av skolesystemet, ut av det vante og nære – første året hjemmefra.

For noen befrielsen fra jaget etter karakterer, fordi det alltid var forbundet med tilkortkommenhet og nederlag. Herlig å ikke grue seg til evaluering.

For andre er det nytt og utfordrende å måtte gi slipp på skoleflinkhetens fortrinn fordi det var andre ting som gav plass i venneflokken og anseelse. Vi opplever at de mest omtalte TV-program, som gjør inntrykk på oss alle, handler om unges kamp mot seg selv og strev med å være god nok. Det forteller at i verdens beste land å leve i, er livet blitt et jag etter vellykkethet og å kjenne seg god nok. Som fører til ensomhet og forstillelse. Å gi unge tro på at de er gode nok – vi trodde kanskje det var overspilt, men dessverre:

Generasjon perfekt er et altfor treffende ordpar på krav mange unge kjenner på. For et annerledes sted en folkehøyskole kan være!

Les også: Generasjon prestasjon er slitne. Velger skole uten krav

Solid skoleeier

Rønningen er også møtet med skolens eier, en organisasjon som vil noe med å ha folkehøyskoler. Som ønsker å formidle gjennom skolen det som er særpreget for KFUK og KFUM: Som hele mennesker er vi skapt av Gud, med ånd, sjel og kropp. Vi elsket av han slik vi er og vi er satt fri i troen på Kristus til å tjene Gud og vår neste.

Verdiforankringen er kristen. Om skolen står det videre: «Hos oss håper vi du opplever en inkluderende, raus og romslig kristedomspraksis.» Det er en flott visjon og det er en stor oppgave og forpliktelse: Gi rom for ulike oppfatning og også livssyn, men være tydelig på eget verdisyn. Det er vel eneste måten å formidle verdier på som også har potensiale i seg til endring?

Å se den andre, er av det viktigste å erfare og lære og lære bort.

Ikke minst mange unge er så innvevd i sitt eget liv og situasjon at der ikke er blikk for andres behov. Nærsynthet er en utfordring, og for langt flere enn unge. Å se utfra den andres sitt perspektiv er ikke alltid lett, for noen.

Det er som for de to som satt ved elven og fisket, på hver sin side bredden: den ene ropte til den andre: Hvordan kommer jeg over til den ander siden? Ikke svar. En gang til: Hvordan kommer jeg over til den andre siden? Ikke svar. Tredje gang: Da var svaret. Jeg skjønner ikke spørsmålet. Du sitter jo på den andre siden.

(…)

Les også: – Jeg tror folkehøgskolen snart blir nedrent av elever 

Nye Rønningen

Rønningen, i sin nye fremtoning, vil garantert ha lange søkerlister til skolen i årene fremover. Så – stakkars dere som skal plukke ut de neste ås elever!

Dette er skolen oppunder Grefsenkollen, med Maridalen kirke i gangavstand gjennom skogen, treningsløyper der du kan møte Marit Bjørgen og høre fuglesang og lytte til stillheten. Dette er stedet med hovedstaden i trikkeavstand. Med hus og anlegg som er skredderskydde for en unges læring og aktivitet.

Her vil unge også i fremtiden erfarer sannheten i Jesus sine ord: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha lys over livet.»

Dette er Rønningen –

Må stedet og alle som kommer hit kjenne seg velsignet og være til velsignet

Gratulerer og gled dere!

Talen ble holdt under åpningen av nye Rønningen folkehøgskole 28.mai 2017