Fra Heimebane til folkehøgskole

– Noen ser på folkehøgskole som et friår. Det er det virkelig ikke. Vi har fri fra karakterer, og har valgt fag vi liker. Samtidig er det veldig mye jobb, sier Emma Bones (19).

Skuespilleren kjent fra dramaserien «Heimebane» på NRK er midt i sitt år på Romerike folkehøgskole. Allerede i starten av videregående bestemte hun seg for at det var hit hun ville. Hun søkte tidlig i vinter, og kom inn. Så langt lever alt opp til forventningene.

– Det er rett og slett utrolig gøy! Jeg gledet meg aller mest til å møte nye folk, og få mange nye inntrykk. Her vektlegger de geografien når de tar opp elever, og det kommer folk fra hele landet. Det er veldig fint, sier hun.

Er det noe som er annerledes enn hun så for seg på forhånd, er det tempoet. På folkehøgskolen skjer det noe hele tiden. De første to ukene føltes som to måneder. Minst. Inntrykkene er mange.

– På forhånd hører man bare om at folkehøgskole er gøy. Hva det egentlig er, er vanskelig å sette seg inn i før man er der selv. Den største forskjellen fra videregående er hvordan vi jobber med fag. Her er alt mye mer praktisk. Det er ikke noe fast pensum vi må gjennom, og vi står friere til å påvirke innholdet, sier Emma.

– Noen ser på folkehøgskole som et friår. Det er det virkelig ikke. Vi har fri fra karakterer, og har valgt fag vi liker. Samtidig er det veldig mye jobb, sier Emma Bones (19), kjent fra dramaserien «Heimebane» på NRK.

Variert bakgrunn

Emma gikk dramalinja ved Charlottenlund videregående i Trondheim, og hadde selv mye erfaring før hun kom til Romerike. I klassen her er det en god miks av kunnskap. Noen har gjort mye, mens andre er helt blanke. Kombinasjonen fungerer godt.

– Alle jobber hardt og blir motivert av hverandre. At vi har ulik bakgrunn er ikke noe jeg tenker så mye på. Det er gøy å se utviklingen til folk etter bare noen uker! Jeg føler nesten at vi lærer like mye av hverandre, som av læreren. Det er en god opplevelse, sier hun.

Høsten startet med flere småprosjekter, og øving fram mot familiehelg og besøk på Romerike. Nå står de midt oppe i barneforestillinger med «Karsten og Petra». Tilbakemeldingene fra ungene er ikke til å ta feil av, og det gir energi å møte et ivrig publikum. Emma innrømmer at det blir lite tid til å slappe av når du er omgitt av folk som brenner for teaterfaget. Ofte jobber man med flere prosjekt parallelt.

Tilbakemeldingene fra ungene er ikke til å ta feil av, etter høstens oppsetning med Karsten og Petra.

– Samtidig er det deilig å ikke ha karakterer dette året. Det gjør det enklere for flere å teste noe nytt, og gå ut av egen komfortsone. Selv kommer jeg fra et lite sted utenfor Trondheim hvor teater har ganske lav status. Der er det idrett som gjelder. Her har det vært spennende å møte andre som har en helt annen opplevelse. I Oslo blir for eksempel dramaelever i mye større grad sett opp til. Det er interessant at folks forhold til teater og kultur varierer sånn ut fra hvor man kommer fra, sier hun.

Les mer om Romerike folkehøgskole

Lærer å pause

Emma har vært litt til og fra mellom folkehøgskolen og innspilling til sesong to av «Heimebane» i høst, som starter på NRK i midten februar. Likevel føler hun ikke at hun har gått glipp av noe. Det er vanskelig å sette ord på hva hun har lært disse månedene, men hun er ikke i tvil om at folkehøgskole har vært et godt valg.

– På en skole med over 100 elever er det klart at noen er mer innadvendte enn andre. Det sies at man bør være sosial for å trives på en folkehøgskole, men jeg tror virkelig det passer for veldig mange. Etter noen måneder her ser jeg hvordan det løsner opp for mange, de kommer ut av skallet sitt og blomstrer. Det er så fint å se, sier hun.

For egen del har Emma lært seg å ta pauser. Hjemme var det naturlig å legge seg litt på sofaen etter en lang skoledag. Ikke bare for å utsette lekser, men for å slappe av. På folkehøgskolen hvor man er sammen med andre mennesker hele døgnet, har slike pauser blitt en nødvendighet. Det fungerer fint selv når man bor på dobbeltrom.

– Jeg har lært at jeg trenger å trekke meg tilbake innimellom. Det er gøy med høyt tempo og mange mennesker, men av og til må jeg pause litt. Jeg deler rom med ei fra Island, som kunne lite norsk da hun kom hit. Det var en utfordring å kommunisere i starten, men nå har vi funnet en veldig god tone. Vi kan også være stille sammen, og bare slappe av, forteller hun.

– På en skole med over 100 elever er det klart at noen er mer innadvendte enn andre. Det sies at man bør være sosial for å trives på en folkehøgskole, men jeg tror virkelig det passer for veldig mange, sier Emma Bones. Her sammen med medelever i oppsetningen Hærmennene på Helgeland.

Les også: – Jeg trengte en pause etter videregående

Slutt på forhåndsdømming

En annen viktig erfaring har vært å bli kjent med folk hun vanligvis ikke ville møtt. Det gir verdifull input å treffe noen som er annerledes enn deg selv.

– Det er mange som har overrasket meg etter hvert som vi har blitt kjent. Er det noe jeg har lært, så er det at jeg må slutte å forhåndsdømme. Det bor så mye i mennesker som du ikke ser ved første øyekast. På folkehøgskolen får du oppleve mye av det som ellers ligger skjult, sier Emma.

Hun forklarer det med at de bor så tett, og at det er vanskelig å holde en fasade. Både på godt og vondt. Det blir et mye ærligere bilde du får av de rundt deg.

– I tillegg har vi for eksempel spilt mye fotball og brettspill. Alt ligger til rette for slike aktiviteter her. Det gjør også at du ser nye sider av folk.

Emma drømmer om en videre karriere som skuespiller. I likhet med flere medelever på Romerike er målet å komme inn på Teaterhøgskolen. Hun søker i alle fall til høsten, men er forberedt på at det kan ta tid. Om det blir flere sesonger med «Heimebane» gjenstår å se.

– Jeg vet i alle fall at jeg vil jobbe med noe kreativt i fremtiden, for det er det jeg trives best med, sier hun.

Hjemme synes de det er flott at Emma valgte folkehøgskole etter videregående, og hun har allerede begynt å påvirke småsøsken til å gjøre det samme.

– Etter videregående er første gangen du står fritt til å bestemme hva du vil videre. Som 19-åringer har vi virkelig ikke dårlig tid! Å starte på folkehøgskole er helt frivillig, et valg alle tar på egenhånd. Jeg tror det er det som gjør det ekstra stas å være her.