Fant roen på folkehøgskole. Nå venter prestisjeskole i London

Tekst: Marit Asheim

– I tredjeklasse fikk jeg rett og slett nok av karakterer for en stund, og trengte en pause. Jeg som egentlig hadde planlagt løpet langt inn i fremtiden droppet Samordna opptak og søkte bare folkehøgskoler, forteller Saya.

– Det valget er jeg utrolig fornøyd med! Jeg er en helt annen person nå, mye roligere. Først og fremst handler nok det om at jeg har hatt et skoleår uten karakterer. Jeg har nok vært mye mer opptatt av det enn jeg selv har forstått, sier hun.

– Endelig har jeg blitt meg selv igjen!

Hun takker miljøet på folkehøgskolen for denne opplevelsen.

–  Det er så enkelt å snakke med folk på en folkehøgskole! Man lærer utrolig mye av å lytte til andre og være i dialog. Helsa mi har også blitt mye bedre dette året. Jeg har trent mye, og har hatt godt av fire faste måltider om dagen, sier Saya.

– I tredjeklasse fikk jeg rett og slett nok av karakterer for en stund, og trengte en pause. Jeg som egentlig hadde planlagt løpet langt inn i fremtiden droppet Samordna opptak og søkte bare folkehøgskoler, forteller Saya.

Ikke for sent å søke folkehøgskole!

Satse på teater

– Jeg har holdt på med teater siden jeg var 17 år, og vært aktiv med musikk siden jeg var åtte. Hele tiden har jeg visst at det er innen kunst og kultur jeg vil jobbe når jeg blir stor, sier Saya.

Folkehøgskoleåret ville hun bruke til å finne ut hvilken retning hun skulle velge.

– Her har vi hatt det gøy og lært av hverandre, uten for stort fokus på prestasjon, sier hun.

– Jeg liker synet på mennesker som vi har møtt her på folkehøgskolen. Nå ser jeg ikke lenger på yrkesveien som venter som en like stor konkurranse som tidligere. Jeg har lært å dele. Andre har like stor rett på roller som det jeg har. Man mister ikke nødvendigvis en rolle, men deler den med andre, smiler Saya.

– Jeg liker synet på mennesker som vi har møtt her på folkehøgskolen. Nå ser jeg ikke lenger på yrkesveien som venter som en like stor konkurranse som tidligere. Jeg har lært å dele. Andre har like stor rett på roller som det jeg har. Man mister ikke nødvendigvis en rolle, men deler den med andre, smiler Saya.

Les mer om Romerike folkehøgskole

– Etter dette året her føler jeg at jeg er sterk nok til å stå imot presset jeg vil møte utenfra fremover, sier hun.

Og kanskje kan det komme til nytte allerede neste år? Som en av ytterst få internasjonale studenter reiser hun i september til London for å starte teaterutdanningen på prestisjefulle Rose Bruford. Med seg har hun Sindre Bergfall, medelev fra folkehøgskolen.

– Det er egentlig ganske surrealistisk. Jeg vet ikke om jeg har forstått det helt ennå, sier Saya om opplevelsen av å komme gjennom nåløyet etter audition.

– Vi hadde masterclass med en egen lærer her på skolen for de av oss som skulle på audition. Det ga oss nyttig hjelp og veiledning med monologene vi skulle fremføre, sier hun.

Mye av det folkehøgskoleåret har lært henne er hun også sikker på at hun vil få bruk for i London.

– Først og fremst har jeg lært meg å puste. Ta meg tid og nyte opplevelsene jeg står midt oppi. Jeg har også erfart hvor viktig det er å lytte, og bruke tid på å bli kjent med folk, sier hun.

– Noe av det aller første vi jobbet med på Romerike var et monologprosjekt. Det å skulle stå foran folk du så vidt har blitt kjent med, og skulle fremføre en egen tekst er egentlig ganske vanskelig. Det blir veldig privat, og er gjerne ikke det første du vil dele med noen. På folkehøgskolen fungerte det likevel godt. Jeg tror det handler om en felles forståelse og den åpenheten man viser hverandre, sier Saya.

Hun er takknemlig for alt det varierte de har vært gjennom i løpet av folkehøgskoleåret, og nevner solidaritetskonsert, kabaret, dialogprosjekt, absurdteater, korkonsert og barneteater med rollen som Sonja i Reisen til julestjernen som noen av høydepunktene.

– Folkehøgskole er en kjempefin måte å få kontakter på uansett hva du vil gjøre eller studere videre. Her får du et verdifullt og godt nettverk, sier Saya.

En av oppsetningene i løpet av folkehøgskoleåret var «Reisen til Julestjernen». Her er Saya i rollen som Sonja.

Yrkesfag ingen hindring! Fra fjellarbeider til folkehøgskole.

To kulturer

Saya er vokst opp med to kulturer. Hun er født i Kurdistan (Nord-Irak), og flyttet til Syria som treåring. Familien kom til Norge og Kristiansund som FN-flyktninger da Saya var seks.

– Det er spesielt å vokse opp i en familie med krigserfaring. Det gjør noe med deg som barn, du blir fort voksen for alderen, sier Saya.

Lenge kjente hun på savnet av å ha noen jevnaldrende rundt seg som kunne forstå tankene hennes. Mens klassevenninnene diskuterte resultater av håndballkamper, var hun mer opptatt av drapet på Saddam Hussein.

– Egentlig har jeg følt meg alene en stund, og hadde vel en form for identitetskrise frem til i fjor. Da jeg leste «Da himmelen falt», falt litt mer på plass hos meg også. Jeg har lært meg at det går an å gjøre ting forskjellig, og at det er greit, sier hun.

Selv om foreldrene hennes alltid har vært opptatt av at barna skal integreres i det norske samfunnet, var de noe skeptiske til valget hennes om folkehøgskole.

– Vi kommer fra en litt snobbete kultur. Jo høyere utdanning du har, jo bedre er det. Mamma syntes en skole uten karakterer kunne være greit, mens pappa var mer skeptisk. Jeg tror mange sliter med å forstå hva man gjør på en folkehøgskole, sier Saya.

– Når man ikke kjenner til skoleslaget er det enkelt å bli skeptisk, sier hun.

Hos foreldrene var det hensynet til datterens helse som kom først, og som til slutt gjorde valget om folkehøgskole greit.

– Jeg synes folkehøgskolene er undervurdert i Norge, sier Saya.

– Det er rett og slett en fantastisk opplevelse jeg unner alle. Året handler om å lære seg å leve med forskjellige mennesker. Det er nyttig uansett hva du finner på å gjøre videre, sier hun.

– Det er ikke et friår, men heller et år med mye erfaring.

– Vi kommer fra en litt snobbete kultur. Jo høyere utdanning du har, jo bedre er det. Mamma syntes en skole uten karakterer kunne være greit, mens pappa var mer skeptisk. Jeg tror mange sliter med å forstå hva man gjør på en folkehøgskole, sier Saya.

Som innvandrer har Saya mange ganger kjent på det å få klistret merkelapper på seg.

– Jeg vet hvordan det føles å bli tatt for gitt eller generalisert. Jeg har hatt så mange merkelapper klistret i panna. Folk har sett på meg som både jente, muslim, kurder, skoleflink, ikke-etnisk norsk og flink pike, sier hun.

– På folkehøgskolen har jeg for første gang kjent på det å være godkjent som menneske-  uten spesielle merkelapper. Det har vært godt, smiler Saya.

Mat og måltider på folkehøgskolen har hun ikke opplevd som noe problem. Hun har blitt tatt hensyn til på lik linje med for eksempel vegetarianere, og kjøkkenet har tilpasset menyen ut fra hva hun kan spise.

– På en folkehøgskole er det mange ulike tradisjoner som møtes. Det handler ikke bare om religion, men også veldig ulike kulturer og mattradisjoner folk fra ulike deler av landet er vant til. Det gjør at man blir mer åpen for «annerledeshet», sier hun.

– På folkehøgskolen har jeg for første gang kjent på det å være godkjent som menneske- uten spesielle merkelapper. Det har vært godt, smiler Saya.

Selv om nyhetsbildet og nordmenns syn på muslimer av og til skremmer henne og tegner et mørkt bilde av framtida, gleder Saya seg til et nytt liv i England.

– Jeg er født i Kurdistan, har bodd i Syria, er oppvokst i Norge, og nå reiser jeg til England for å studere. Jeg føler meg norsk, men bærer i meg alle kulturene. Nå gleder jeg meg til å få litt av England i meg også, sier hun.

For kommende folkehøgskoleelever har hun ett eneste tips:

– Nyt livet og slapp av!

– Man vokser mye i løpet av et folkehøgskoleår, og jeg er utrolig fornøyd med mitt. Jeg skulle ønske flere visste om denne muligheten vi har, for den er rett og slett unik, sier hun.