Vi som faller fra en skyskraper
Livet mitt er en klump med leire. Jeg holder den i hånda, den er min, jeg har blitt fortalt at jeg kan forme den som jeg vil. Den kan bli en praktisk gjenstand, en lysestake eller kanskje en kopp, til glede og nytte for meg selv og andre – eller den kan bli et lite kunstverk. Og jeg har så mange ideer, jeg vil så mye, og i mens jeg prøver å bestemme meg, i mens jeg sakte men sikkert lærer meg grunnteknikkene, stivner leiren og alt jeg sitter igjen med er en klump av frustrasjon og usikkerhet, ubestemmelig i formen.
Michael Jackson har nettopp dødd og jeg sitter på bassengkanten ved et sommerhus i Bordeaux. Jeg er på ferie med familien, jeg er 15 år og ikke lenger så fan, men «noen av sangene hans er bra da». Tenåringsangsten har tatt bolig dypt inne i kroppen min, og som følge er Jackson byttet ut med Nirvana og Metallica. Og det er nettopp Nirvana jeg sitter og hører på når faren min kommer bort til meg, setter seg ved siden av meg, ser alle andre steder enn på meg. Han sier først ingenting, det er stille en stund, men så åpner han munnen, forsiktig, som om han har noe der inne han ikke må slippe ut.
«Du vet at du kan bli akkurat hva du vil i verden, ikke sant?», sier han. «Hæ», sier jeg.
«Jeg er sikker på at du kan bli statsminister hvis du vil det, du vet det?» Jeg blir flau.
«Ja», sier jeg. Jeg har hørt dette før, det er ikke noe jeg tar seriøst lenger, alle sier det til alle – man skulle tro hele generasjonen min er kommende superstjerner, alle som én. Men allikevel, dette føles annerledes – det er ikke ofte at faren min prøver å være så inderlig med meg. Jeg tar meg selv i å tro på han.
Det var derimot ikke statsminister jeg ville bli, men rockestjerne. Jeg lengtet etter annerkjennelsen, det å være flink på noe, det å være spesiell. Jeg lengtet etter rusen og jentene som jeg så for meg ville stå i kø foran meg. Men rockestjernedrømmen var også et savn etter å være en del av noe større. Mine foreldres generasjon hadde The Beatles og vietnamkrigen som samlingspunkt, generasjonen etter hadde pønken, deretter Nirvana og grønsjen. Og hva hadde vi? Justin Bieber? Dette er selvfølgelig en grov forenkling av historien, men det var slik jeg så det for meg, og jeg tror fortsatt det er en liten sannhet i det. Vi har ikke en felles kamp å kjempe, mot foreldre eller mot systemet – vi kjemper bare for oss selv.
Det å være en norsk 19-åring i 2015, er å være oppvokst med alle forutsetninger for å leve det livet man vil. Jeg har som barn levd veldig komfortabelt, både materielt og mentalt, og jeg har fått alt jeg har opp i fanget uten å gi noe for det. Så godt som alle i Norge lever så gode og trygge liv at det eneste som hindrer dem fra å oppnå drømmene sine er dem selv. Det gjør at alle skal reise verden rundt, hoppe i fallskjerm, ta PT-kurs på Bali, ta en lang utdanning og få seg en toppjobb i media – eller skrive en bok om livet sitt, for den saks skyld. Men selv om alle skal, er det ikke alle som kan, uansett hvor priviligert man skulle være. Alle kan jo ikke bli rockestjerne, og jeg er en av dem. Jeg har bare meg selv å takke. For ved bassengkanten i Bordeaux var det en viktig ting faren min glemte å fortelle meg: Du må jobbe hardt for å komme dit du vil. For meg, som den bortskjemte drittungen jeg var, var det alltid mer fristende å se på Netflix, spille Playstation eller dra ut og drikke, enn å øve på gitaren. Det ville jo komme av seg selv. Jeg kunne jo bli hva jeg ville.
Fra denne sommerkvelden da jeg var 15 til nå, har jeg opplevd mye som jeg absolutt ikke ville byttet bort mot endeløs klimpring på gutterommet. Jeg har møtt bra mennesker, jeg har reist og jeg har lært – jeg har lagd minner som har gjort meg til den jeg er i dag som 19-åring. Men jeg har ikke jobbet mot noe, aldri hatt et mål, jeg har bare flytt gjennom videregående skole uten noen store tanker om hva jeg vil. Og nå, nå står jeg foran så uendelig mange valg. Skal jeg bli lærer? Arkitekt? Sykepleier? Skal jeg studere i det hele tatt? Hva skal livet mitt være? Jeg blir redd for å velge feil. Og jeg blir redd for å ikke tørre. For hva gjør det med deg når gamle venner fra ungdomsskolen reiser verden rundt, er på TV eller utgir en plate, mens du selv sitter i kassa på Kiwi og ikke vet hva du skal med livet ditt? Hva gjør det med deg når du bare kan skylde på seg selv? Du føler deg dårlig. Du stresser. Du blir deprimert. Du blir en del av den stadig økende statistikken på psykiske lidelser blant unge. Du sitter med leireklumpen din og ser på at den stivner.
Men det er ikke for sent – jeg er bare 19 år. Leireklumpen kan fortsatt formes til en gitar, en penn, et kamera, en mikrofon. Men det begynner å gå opp for meg at det ikke er det jeg vil. Jeg vil noe større. I går så jeg «La Haine», en fransk film om en gjeng minoritetsungdommer i Paris. Det var spesielt én scene jeg bet meg merke i: Hovedpersonen går forbi en reklameplakat der det står «Verden er din». Typisk individualistisk reklamespråk. Men han stopper opp, stryker over «din» og erstatter det med «vår». «Verden er vår». Banalt, men vakkert. Vi sitter alle og gnir og gnukker på vår lille klump med leire. Men hva om gikk sammen, tok klumpen og forsøkte å lage noe større? Lage noe sammen? I en tid der vi ser på at jorda går under rett foran øynene våre – hva om vi prøver å realisere verden istendenfor oss selv?
For jeg blir ganske fortvilet: Vi er på vei til å utslette oss selv og hva gjør vi? Konkurrerer om å kle oss mest nakne og være mest stolte av kroppene våre for å forebygge kroppspress. Det er latterlig. Vi kan bedre. Vi, dagens 19-åringer, har fortsatt tid på oss. Vi kan lage den største leireskulpturen verden har sett. Vi må bare innse at det er det vi må. For som de sier i «La Haine»:
«Heard about the guy who fell off a skyscraper? On his way down past each floor, he kept saying to reassure himself: So far so good… so far so good… so far so good.»
Sånn føles verden akkurat nå.
Av Håvard Røsæg fra Åsane Folkehøgskole
