- Verdenssituasjonen gjør noe med oss, vi kan ikke bare sitte her hjemme og se på, vi må handle.

Tekst: Hans Petter Nordal

Romkameratene Adrian og Bjørn har rom for andre denne jula. 14 dager av sin juleferie skal de bruke til å hjelpe flyktninger som kommer i land på øya Chios i Hellas.

Hva som vil møte de to ungdommene som skal bruke juleferien på hjelpearbeid er foreløpig litt uklart, men de må være forberedt på at dette kan bli mentalt tøft.

– Ja, dette er veldig impulsivt og vi har ikke fått så god tid til å forberede oss, sier Bjørn. Han så plutselig en venn av seg fra videregående dukke opp på TV Norge som mentor for en flyktningegutt og ble brått veldig interessert og tok straks kontakt.

– Vennen min kunne fortelle at organisasjonen «Dråpen i havet» trengte mange frivillige til hjelpearbeid. Det ankommer mellom 2000 til 5000 flyktninger nesten hver dag til Chios og det er svært få til å håndtere dette. Det hersker total kaos der.

God fysikk

Bjørn tok raskt kontakt med organisasjonen «Dråpen i havet» og fikk til svar: «Kan du reise på lørdag?» «Og du må gi oss svar innen kvelden»

Her måtte det rask handling til. Kriteriene de stiller er at vi må ha god fysikk, kunnskap innen livredning, ha tatt sanitetskurs, god helse og interesse for hjelpearbeid.

– Hva slags type arbeid venter dere?

– Vi skal hente klær, mat, være vakthold og speide etter folk som kommer i land ved stranda, ta de med i buss og skysse dem videre til flyktningeleirer. Det er mennesker som oss med samme følelser, lengsler og behov. Vi må være gode medmennesker og gi av oss selv.

«Kjent det på kroppen»

– Men hva sier familien deres til dette?

– I utgangspunktet var de litt skeptiske og kritiske. De ba meg tenke nøye igjennom hva som ville møte meg av utfordringer og tøffe oppgaver. Ellers har de vært svært positive og forståelsesfulle, sier Adrian Cemalovic. Og hans foreldre vet hva de snakker om, de var selv flyktninger fra Bosnia og takker enormt for den hjelpen og støtten de fikk.

Både Adrian og Bjørn er vokst opp i trygge omgivelser her i Norge, henholdsvis på Voss og i Oslo. Og de har selv fått en liten fornemmelse av hvordan det er å være flyktning gjennom prosjektet «På flukt» i regi av Røde Kors som Solborg folkehøgskole hadde som et seminar i høst.

– Vel, vel, vi var bare et døgn uten mat og søvn, hadde bra med klær på oss og var i trygge omgivelser. Tenk da på folk og familier som har vært drevet på flukt i flere dager og uker fullstendig utmattet, trøtte, slitne, sultne, utrygge og frustrerte. Vi klarer ikke å forestille oss det en gang.

Meningsfull  julefeiring

– Hva er dere mest engstelige for?

– Jeg vet at jeg kommer til å få mange sterke bilder i hodet og høre mange sterke livshistorier. Men det jeg er mest uforberedt på, er hvordan jeg eventuelt takler å få et lite barn opp i armene som kjemper mellom liv og død og der min kompetanse kan være avgjørende for et menneskes liv, forteller Adrian.

– Dette setter livet litt i perspektiv og får meg til å tenke hva livet egentlig går ut på. Selv om jeg selvfølgelig aller helst ville vært hjemme og feiret en trygg og tradisjonell jul med familien, så er dette en «Once -in a-lifetime»-mulighet. En jul der jeg kan utgjøre en forskjell og være noe for andre. Er det ikke det julen egentlig handler om da, å være noe for andre?, spør Bjørn engasjert.

Bjørns pågangsmot og engasjement har han nok arvet fra sin kjære bestefar, Arne Porsum, mangeårig sportskommentator i NRK.

– Jo, farfar var utrolig engasjert i alt han foretok seg, så det ligger nok litt i blodet. Selv vil jeg prøve å dokumentere og filme noe av det vi opplever i Hellas. Jeg er utrolig spent. Dette blir en jul jeg garantert vil huske for resten av livet.