Man glemmer verden utenfor når man går på folkehøgskole

Ofte er tankene her og nå. Da jeg avsluttet videregående i fjor, ante jeg virkelig ikke hva slags studie jeg ville gå på, men jeg ville gå på en skrivelinje. Jeg fant denne skolen, Buskerud Folkehøgskole. Her hadde de forfatterlinje. Søsteren min gikk et år på folkehøgskole og skulle gå et år til som stipendiat. Hun anbefalte meg å gå på folkehøgskole for å ha noe å gjøre under pandemien.

Høye forventninger

Jeg hadde mange forventninger første skoledag. Hvem er det jeg kommer til å møte her? Hvordan er klassen min? Hvordan er de ansatte?

Etter å ha gått her et par uker, skjønte jeg at jeg tok det beste valget i mitt liv. Jeg fant mitt andre hjem: Heimtun.

Jeg innså også at nå skulle jeg være selvstendig, bo vekk fra hjembyen min, jobbe med det jeg elsker og møte nye mennesker. Dette var jeg klar for, å starte et nytt kapittel og være meg selv.

Fantastiske ansatte

De ansatte på folkehøgskolen er de mest vidunderlige menneskene man kan møte. Hver eneste ansatt har en stor personlighet som stråler av dem. Klesstil også. Man kjenner dem fort igjen på avstand. De jobber hardt hver dag på grunn av pandemien. De måtte endre strategi når det gjelder turer og hvordan de kan sikre at dette skoleåret ikke blir som i fjor, der alle elever måtte pakke hjem og ikke kom tilbake.

Som en ny familie

Den sosiale bobla på denne skolen kan forklares veldig enkelt og tydelig. Du finner dine venner her. Du blir aldri ekskludert på denne skolen. Du finner alltid en som er rarere enn deg. Jeg kan huske der vi satt og spilte et brettspill, og vi fikk så latterkrampe fordi vi var overtrøtte. All slags rare vitser ble hysterisk for oss. Jeg fant min Heimtun-familie her, og ingenting kan slå det.

Korona har påvirket alle sammen på en eller annen måte. Noen sitter hjemme og ikke kan møte noen, fordi de er redd for å bli smittet. Mange av oss venter på vaksinen for å hjelpe oss ut av pandemien.

Det å tilbringe mye tid med mine venner her, gir meg så mye inspirasjon og gleder i livet.

Jeg angrer ikke i det hele tatt.