- Jeg håper at det å dele min krefthistorie, kan gjøre det litt enklere for andre

– I løpet av andreklasse på videregående merket jeg at noe var galt. Jeg var mye tett, mye forkjølet, og fikk flere antibiotikakurer. Ingenting hjalp. En stund trodde legen at det kunne være astma, men det slo ikke ut på testene jeg tok, forteller Thea Marie Dalen fra Horten.

Hun var mye sliten, og legen tenkte hun kanskje hadde presset seg selv for hardt. Kanskje var det en utmattelsessykdom? Hun fikk treningsforbud noen uker, uten at det hjalp på formen.

– Først på våren i tredjeklasse oppdaget jeg en kul på halsen. Det ble tatt mange nye prøver, og én uke senere fikk jeg svar. Jeg hadde lymfekreft, med flere svulster i halsen, sier Thea.

Eksamensperioden ble snudd opp ned. Sommeren og høsten gikk med til intensiv cellegiftbehandling. Det planlagte året i Forsvaret ble byttet ut med jevnlige sykehusbesøk. Først i desember ble hun erklært kreftfri.

– Jeg var på sykehuset annenhver uke for å få ny kur. Her satt jeg på en avdeling hvor gjennomsnittsalderen var 65 år. Det er klart at jeg kjente på mye ensomhet. Jeg kjente ingen andre unge med kreftdiagnose, forteller Thea.

En kreftdiagnose snudde opp ned på Theas hverdag. Etter et tøft år med behandling, ble folkehøgskole et viktig steg mot en normal hverdag,

Åpen om kreftdiagnose

Thea bestemte seg derfor for å være åpen om egen diagnose. Før hun mistet håret ville hun ta kontroll på ryktene, fortelle historien sin selv. Gjennom sin egen Instagramkonto delte hun tanker, følelser og bilder fra behandlingen.

– Gjennom Instagram fikk jeg satt ord på hvordan jeg hadde det. Det føltes veldig riktig, og jeg er glad for at jeg valgte å dele historien min på den måten, sier hun.

– Jeg har fått masse respons på det jeg har lagt ut, også fra pårørende til andre kreftsyke. Min aller beste venninne fant jeg for eksempel på denne måten! Det blir ikke lenger like ensomt og skummelt å være syk når man kan dele opplevelsen med andre.

Thea delte åpent fra hverdagen på sykehuset.

I gang med rehabilitering føler Thea på en ny ensomhet. Vennene har flyttet hjemmefra og startet på studier. Hun kjenner også på et ønske om å flytte ut, men er hun klar? Vil hun takle en hverdag der hun må ordne alt på egenhånd?

– Jeg fikk fritak fra eksamen på særskilt grunnlag, og slapp ta opp igjen eksamener fra året før. Det var utrolig godt! Fysisk var jeg ikke i stand til å dra i militæret, og jeg ble fritatt fra førstegangstjenesten. Det var befriende, men samtidig litt vanskelig. Mens andre var i gang med studier, satt jeg hjemme uten å komme noen vei, forteller hun.

– Jeg vurderte å søke folkehøgskole, og mamma støttet meg veldig i den tanken. Hun trodde et slikt år ville gjøre meg godt.

Ny start på folkehøgskole

Som tenkt, så gjort. Thea fant linja Fokus: Australia ved Bømlo folkehøgskule. Studieturen fristet, samtidig som det føltes godt å skulle flytte et stykke hjemmefra.

– Skolen skilte seg positivt ut. Jeg likte at det var turområder i nærheten, og mulighetene ved å komme til et helt nytt sted, forteller Thea.

Etter et tøft år med sykdom og behandling, ble folkehøgskole en ny start for Thea.

I forkant av skolestart snakket Thea med både rektor og linjelærer på folkehøgskolen. De fikk en legeerklæring på at hun av og til ville trenge å ta det med ro, som en del av rehabiliteringen.

– Jeg møtte stor forståelse på folkehøgskolen, og fikk en avtale om at jeg kunne komme senere til undervisning på dager jeg trengte det. At jeg blir fort sliten, er en av senskadene jeg sliter med. Da er det godt å møte noen som forstår at jeg må lytte til kroppen og ta de pausene jeg trenger, forteller hun.

– Man blir veldig ødelagt av cellegift. Jeg sliter mest med utmattelse og konsentrasjonen. En av hovedgrunnene mine til å starte på folkehøgskole var nok et ønske om å få til ting igjen. Jeg var ikke klar for studier eller det å bo for meg selv.

Selv om rektor og lærer visste om Theas sykdomshistorikk, var hun bevisst på å ikke fortelle om sykdommen til de andre elevene på skolen.

– Det var veldig godt å komme litt bort og få en ny start. På folkehøgskolen kunne jeg bli kjent med nye folk som Thea. Her var jeg bare meg, ikke hun som hadde vært syk lenge. Det var deilig!

Les også: – Vi må tørre snakke mer om psykisk helse

Fantastisk studietur

Å komme til folkehøgskole ett år eldre enn de fleste, gjorde ingenting. Det var dessuten noen andre elever på skolen som hadde studert et år eller to, men som nå trengte en pause. Alder var sjelden noe tema. Thea stortrivdes, og opplevde at hun endelig fikk til ting.

– Det var godt å kjenne på mestring igjen, sammen med andre, smiler hun.

– Samtidig understreket det at jeg verken hadde vært lat eller slapp de siste årene. Jeg hadde vært syk.

Studieturen til Australia i november ble enda bedre enn Thea hadde håpet på.

– Jeg kommer aldri til å glemme de tre ukene! Selvfølgelig hadde jeg sett mange bilder på forhånd, men det blir noe helt annet når du kommer dit selv. Å få en slik opplevelse sammen med klassen var spesielt. Vi kjørte mye rundt i løpet av turen, og det skapte et helt eget samhold, forteller hun.

– Å sove sammen rundt et bål ute i bushen, er en opplevelse jeg kommer til å huske lenge.

Hele studieturen til Australia ble for Thea en opplevelse av mestring.

For Thea ble også turen i seg selv opplevelse av mestring.

– Året før kunne jeg nesten ikke gå i trapper. Nå var jeg på opplevelsestur i Australia i tre uker, og kunne være med på alt som sto på planen. Det er klart det ble noen gledestårer underveis!

Les også: – Folkehøgskoleåret ble en livsstilsendring

Klar for studier

– I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte folkehøgskole. Jeg sitter igjen med mye fint, og opplever at jeg har vokst som person. Året gjorde meg også mye mer klar for videre studier, sier Thea.

Nå studerer hun i Bergen, og deler leilighet med ei fra folkehøgskolen. Dette året er det årsstudium i Naturvitenskapelige fag. En mykere start på møtet med universitetet, men også for å få mer matte. Drømmen er å komme inn på sivilingeniørstudier i medisinsk teknologi til høsten.

– Jeg har alltid vært interessert i realfag og kroppen. På det studiet vil jeg få litt av alt. En gang i fremtiden håper jeg å få jobbe med kreftforskning, sier hun.

På slutten av folkehøgskoleåret delte hun også mer av sin egen krefthistorie.

– Jeg snakket i grunnen lite om sykdommen min, helt til jeg én dag brukte morgensamlingen på skolen til å dele min historie. Ofte er det vanskelig for andre å spørre. Kreft er et sårt tema, som de fleste har en eller annen relasjon til. Nettopp derfor kan det være vanskelig å vite hva man skal si, sier Thea.

– Jeg opplevde at jeg satte ord på det mange lurte på. De fleste vet lite om det å være kreftsyk som ung, hvordan det påvirker kroppen og hvilke senskader det kan gi. Derfor kjennes det også nyttig å dele. Jeg fikk mange positive reaksjoner på at jeg fortalte min historie.

Som mange andre opplevde også Thea å bli tryggere på seg selv gjennom folkehøgskoleåret. Det gjør det enklere å fortelle om alt som ikke er like enkelt.

– Jeg visste veldig lite om kreft blant unge da jeg selv fikk sykdommen. Hvis det at jeg er åpen om min opplevelse kan hjelpe noen andre, er det motivasjon til å dele mer, sier hun.