Geriljabrodering

Tekst: Sivelin Kjølstad, lærer Sogndal folkehøgskule

I dette valgfaget er det fritt fram for å brodere ut statements i sirlig korsstingssøm. Ved bruk av korssting – de aller enkleste – broderes det bilder som imponerer både dem selv, og de over 70.

Vi er mange som har et bilde i hodet av en strikt håndarbeidslærer på barneskolen. Hun som skulle få oss til å brodere disse kryssene uten mål og mening. Det ble gjerne til en liten lapp med initialene våre, som aldri ble brukt til noe som helst. Rekrutteringen til valgfaget drives derfor med slu hånd. Elevene blir fristet med både kaffi, te og fyr i peisen. Og ikke minst, lovnaden om at det skal bli til noe håndfast – noe de har lyst til å lage. Det garanteres god stemning.

Elevene kommer på plass, det blir utdelt både stramei, nål og tråd, og de setter i gang med sitt første prosjekt. Det blir helt stille. Der sitter de; 20 stykk 19-åringer i dyp konsentrasjon og med tunga rett i munnen. Det er magisk. Og ikke minst fascinerende urovekkende. Hvordan i all verden kan det bli så stille? Når en gutt på idrettslinja du knapt nok har opplevd sitte stille, sitter i to og en halv time uten å hverken reise seg eller si noe som helst. Innbitt jobber han seg gjennom stingene som skal bli til «Faaaaen». Da kjennes det ut som om verden er riktig bretta sammen.

Men hva er det som skjer? Hva er grunnen til at dette skjer? Hvilken kraft har egentlig denne enkle broderingsformen? Jeg liker å kalle det for mental-hygiene. Kanskje trenger de å se på noe annet enn en skjerm. Det er også noe konkret i å se at det du gjør, blir til noe. Du får et resultat. I en aktiv folkehøgskolehverdag kan det være godt, og ikke minst sunt, å sette seg ned og finne roen. Et par timer hvor du samler deg sammen om ett enkelt prosjekt, som allikevel er utfordrende nok til å at du må fokusere og konsentrere deg. I en verden hvor vi stort sett er koblet på, er det kjærkomment å få muligheten til å koble av.

Elevene oppfordres til å brodere ut både eder og galle, og samfunnskritiske sleivspark. Men noe har skjedd i den yngre generasjonen. Selv når de får muligheten til å skyte fra hofta, ender de gjerne opp med: «Kjære farmor, jeg er glad i deg».