Barn av konkurransestaten

Det er ikke rapporter som kommer til meg bare gjennom nyhetsmediene. Jeg synes nok også jeg kan se det. En radikal utvikling fra jeg hadde mine første timer som glad lærervikar på 80-tallet, men nok en spesielt hurtig akselererende utvikling til det verre fra jeg for ti år siden fikk undervisning som yrke og frem til nå. Det er etter hva jeg kan se flere og flere elever som blussende unge allerede sliter med søvnproblemer, prestasjonsangst, depresjonstendenser, om ikke allerede fullt utsprunget depresjon eller angst.

Dere har det antagelig som meg: det går ingen tid mellom hver gang det dukker opp en overskrift i avisene om at en ny undersøkelse har funnet ut at veldig mange skoleelever føler seg stressede, pressede, slitne og deprimerte. Særlig jentene er utsatt, ser det ut til, med en tidlig utviklet perfeksjonisme som sprer seg utover i bredere og bredere lag, og forpester stadig flere fasetter av livet. Det er vondt å lese slike artikler.

Rektor på Nansenskolen, Unn Irene Aasdalen, reflekterer rundt konsekvensene av dagens test-skoler. FOTO: Øyvind Krabberød

Les også: Generasjon prestasjon er slitne. Velger skole uten krav

Opplevd stress

Jeg leste nylig en artikkel i avisa Information som refererte til en undersøkelse hvor man ved et par danske gymnaser hadde snakket med elevene i 2. gym og fått kartlagt at over halvparten av dem (55% av elevene) følte seg stresset. Faktisk, like tungt stresset og presset som de 20% mest stressede av den voksne befolkningen. Vi vet jo, at de mest stressede av voksne, de får kanskje en sykmelding og en form for behandling, men det kan ikke halvparten av elevene i videregående skole få. Det ville vel også være vanvidd å konstruere et skolesystem som gjorde halvdelen av skoleelevene så stressede at de måtte ha behandling?

Jeg håper vi ikke er i ferd med å bli fartsblinde, at vi tenker at et hurtig og globalisert samfunn krever sine ofre. At det må være slik at noen barn og unge faller av lasset og mistes underveis, mens de andre skal presses og herdes for å lære å tåle trykket av morgendagens krav. Morgendagen… det er alvor det, for de som er unge nå. Det er ikke bare sånn at de tenker vage tanker om morgendagens sødme og alt spennende de skal oppleve. Det ser ut som flertallet av skoleelevene fra spedere og spedere alder tenker alvorlig på fremtiden og hva det skal bli av dem; og de kobler gjerne tanken om vellykkethet direkte til tall og karakterer.

En elev ble i artikkelen i Information sitert for å si: «Der bliver lagt op til, at det er resten af ens liv man kæmper for… hvis du ikke får de gode karakterer nu, så må du blive skraldemand».

«Skrald» på dansk, det er altså søppel. En del av de unge føler at de vil ende som søppelmenn om de ikke klarer ta seg sammen og prestere bedre (her burde jeg kanskje si «renovasjonsarbeidere»?) men det til side. Poenget og problemet er at stolleken de tenker seg i fremtidssamfunnet allerede er tilstede i skoleelevenes bevissthet, og det er ikke noe som enkelt reverseres. Det nytter neppe så mye om noen velmenende lærere sier «det skal nok gå, ikke ta dette med karakterene for tungt» til elevene sine. For den vinden som feier over oss nå, den henter sin kraft fra tidsånden.

Illustrasjonsfoto, Nansenskolen.

Les også: – Jeg tror folkehøgskolen snart blir nedrent av elever

Vitebegjær, heller enn tester

For dette er jo tidens løsen, ikke bare i Norge, men i alle fall i de fleste OPEC-land og sikkert også flere: Barna er en ressurs som vi som stat skal bygge morgendagens velstand på. Det nytter ikke noe om de ikke kan hevde seg i kampen med kineserne. I konkurransestaten skal elevene rustes med et sett av kompetanser og kunnskaper som de skal bruke som våpen i den globale kampen for overskudd på handelsbalansen og fortsatt vekst. Det er et tungt ansvar å få, og jeg tror det er direkte kontraproduktivt å få det ansvaret tredd for tidlig nedover seg. Altså, overhodet i grunnskolen – og for den del, på videregående.

Selv om man skulle være enig i premisset om at elevene må «rustes opp» til å tåle global konkurranseutsetting (og det er jeg ikke), så ville jeg mene det var langt bedre å starte med i de tidlige årene å gjøre elevene glade for å lære og støtte deres vitebegjærlighet, snarere enn å puffe til prestasjonslysten og utsette småunger for en evinnelighet av tester, testing til testene, selvevalueringer og rangeringer.

Her skal det dog innskytes at selv om det er en uheldig tendens vi ser i norsk skole, til testing og prestasjonspress, særlig i Osloskolen, så er det mange land som er ute i uføre på en helt annen måte enn vi er, tross alt. Vi har en skole som veldig langt på vei fungerer bra. Vi har gode og engasjerte lærere, som legger vekt på dannelse og utdannelse til fellesskap og ikke bare på bulemisk inntak av kunnskapsbrokker. Men noe som er rart og som overrasker meg, er at folk i Norge og Norden er så bekymret over skolens nivå her hos oss, og er pessimistiske med tanke på fremtiden. For de koreanske og kinesiske suksesshistoriene fra PISA-undersøkelsene de kommer jo ikke gratis, i Østen. Når de presterer så sterkt på testene så er det fordi unger i disse landene underlegges mange timers drill og hardt press hver dag fra både skole og foreldre. Ungene har ofte like mange timer ekstraundervisning per dag som de har skoletimer på skolen. Noen steder er juks utbredt – likefrem en industri.

Det er dessuten en stor, nesten ubærlig skam forbundet med å feile. Denne skammen fører med seg en bølge av depresjoner og enda verre, selvmord. Det fører til adskillig lidelse på individnivå, og at de unge er halvt utslitte allerede før de har kvalifisert seg til universitetsstudiene de så sterkt ettertrakter.

Illustrasjonsbilde, Nansenskolen.

Les også: Du blir ikke til noe på folkehøgskole

Test-skolen mislykkes

Problemet på samfunnsnivå i de nordøstasiatiske landene er at denne typen puggeutdannelse ikke fremmer innovasjon, og dette erkjennes etter hvert av politiske myndigheter, som ser at systemet ikke fremmer nytenkning og samarbeide – tenkning ut av boksen; temmelig mye av hva vi kan forvente oss vil kreves av de som skal ut i morgendagens arbeidsliv. Om det er en ting vi vet om fremtiden, er det at endringene kommer hurtigere og hurtigere, og at gamle svar foreldes i raskere takt enn noensinne før.

Jeg tror at det er mye om å gjøre at vi påpeker at test-skolen ikke gjør det dens tilhengere lover. Den sikrer ikke høyere kvalitet på morgendagens arbeidskraft.

Tvert imot, får den ungene til å strekke seg usunt mye etter illusorisk suksess – illusorisk, fordi en høyere PISA-rangering knapt sier noe som helst som skolens reelle kvaliteter. Noe av det vi faktisk har i nordisk skole, og som vi burde verne om og bygge ut snarere enn ned, er hva som vil etterspørres de neste årene i alle de store globale utfordringer vi står overfor og som må løses, om ikke menneskeheten skal gå sin endetid i møte av forurensning, atomkrig, vannmangel eller noe fjerde.

Vi bør framelske tillit, åpenhet, likhetsidealer og aksept av forskjellighet. Vi må oppmuntre til originalitet, idealisme og samarbeid. Om vi gjør dét, vil det ikke være til beste bare for vår egen nasjon, men for vår alles felles stakkars verden.

Dette innlegget holdt rektor Unn Irene Aasdalen under skolelederkonferansen på Nansenskolen 10.mai 2017